Drivkreftene bak forfølgelse er ofte sammensatte. Når de finnes sammen, er som regel den ene primær og den andre sekundær, og i ett land kan en finne ulike drivkrefter på forskjellige steder. Det kan være sentrale myndigheter som står bak forfølgelsen, men det kan også være lokalsamfunn, klan og stamme, lokale, nasjonale og internasjonale religiøse grupper eller familie og slekt.
Myndigheter og religiøst lederskap prøver å bringe alt under «islams hus» gjennom press på ulike livsområder og gjennom vold. Flertallet av land på WWL er islamske stater eller land med stor muslimsk majoritet. Radikale islamske grupper står også bak mye av forfølgelsen i andre land.
Denne drivkraften beskriver forfølgelsessituasjonen hvor land, samfunn eller husholdninger blir tvunget under en spesifikk religions kontroll (annet enn islam). I denne sammenhengen dreier seg først og fremst om hinduistisk og buddhistisk nasjonalisme. Denne drivkraften er blitt sterkere de senere årene. En grunnholdning her er ‘én nasjon, ett språk, én religion’. Dette går sterkt utover kristne og andre minoriteter, som blir sett på som landssvikere som kan bekjempes med alle midler.
I mange land er klan og stamme viktigere enn sentrale myndigheter. Dette er for eksempel tilfelle i Afghanistan, Jemen og Somalia. Når noen bryter med stammens tradisjonelle religion og konverterer til kristen tro, kan det oppleves som en trussel mot stammen og klanen. Det handler om hele slektens skam og ære. Derfor blir ofte familiene til kristne konvertitter de verste forfølgerne med æresdrap som en mulig konsekvens. Er det en hel familie som forlater samfunnets tradisjonelle tro, kan hele familien bli forfulgt.
Nasjonale majoritetskirker kan være forfølgere av evangeliske kirker. Ortodokse kirker som har nær forbindelse til de politiske myndighetene, ønsker å beholde sitt nasjonale hegemoni, og ser på seg selv som nasjonens beskyttere av den sanne kristne tro. Det er ikke uvanlig at nasjonale majoritetskirker samarbeider med eller støttes av myndighetene i diskrimineringen og forfølgelsen av andre kristne. Et eksempel er den russisk-ortodokse kirke. De er knyttet til myndighetene i Russland som har vedtatt lover som truer trosfriheten.
(Post-)kommunistisk undertrykkelse beskriver en situasjon der kristne blir forfulgt og kirker kontrollert av et statssystem som utgår fra kommunistiske verdier. I de gjenværende kommunistiske landene (Nord-Korea, Kina, Vietnam, Laos og Cuba) varierer graden av forfølgelse, fra moderat til total (Nord-Korea). Tendensen er at ortodoks kommunistisk ideologi, på tross av en mer liberal markedsøkonomi, er på vei tilbake. Selv om kommunistisk ideologi ser på all religion som «opium for folket», samarbeider myndighetene ikke sjelden med de tradisjonelle religionene i forfølgelsen av kristne.
I de post-kommunistiske landene i Sentral-Asia, der den etniske majoriteten er muslimsk, bruker myndighetene fortsatt metoder fra kommunisttiden i overvåking, kontroll og innskrenkning av trosfriheten. Kristne med bakgrunn i majoritetsbefolkningen opplever ofte en dobbelt form for forfølgelse, både fra den muslimske befolkningen og fra myndighetene.
Diktatorisk paranoia beskriver en situasjon der autoritære myndigheter gjør alt de kan for å beholde makten. Det er lite fokus på å realisere en ideologisk visjon, men begjær etter makt og fordelene makt gir synes å være den avgjørende faktoren. Drivkraften karakteriseres av behovet for å kontrollere, undertrykke eller fjerne alt som utfordrer makten. Den kristne kirke og det kristne budskapet blir følgelig sett på som en trussel. Diktatorisk paranoia er en sterk drivkraft i land som Nord-Korea og Eritrea.
Sekulær intoleranse beskriver en situasjon der kristen tro blir tvunget ut av det offentlige rom, og hvor kristne tankemønstre, tradisjoner og verdier nedarvet gjennom generasjoner fjernes med tvang. Denne drivkraften forsøker å omforme samfunnet etter en modell basert på en radikal sekulær etikk, delvis relatert til en radikal seksualagenda, med normer og verdier som er fremmed for mennesker med et kristent verdensbilde. Kristne som gjør motstand mot denne nye etikken, blir møtt med lover om ikke-diskriminering, angrep på foreldreretten, sensur av religiøse symboler og anklager om intoleranse overfor de som ikke innordner seg. Utdanningsinstitusjoner, for eksempel i utviklingsland, som mottar støtte fra sekulære institusjoner, opplever i økende grad at de presses til å undervise med basis i en sekulær tenkning fremfor en kristen.
Organisert korrupsjon og kriminalitet beskriver en drivkraft hvor grupper eller individer skaper et klima av lovløshet, anarki og korrupsjon for å kunne berike seg selv. Dette skjer enten ved korrupsjon innenfor statssystemet eller korrupsjon av samfunnet gjennom organisert kriminalitet. I Latin-Amerika er organisert kriminalitet i form av narkotikaproduksjon og smugling en stor utfordring. Geriljagrupper har ofte hovedinntektskilden sin fra dette. Når kirken og de kristne forkynner om rett og rettferdighet, mot vold og kriminalitet, oppfattes de som en trussel. I land som Colombia og Mexico blir mange pastorer og deres familier truet, kidnappet og drept.
Drivkraften ’etno-religiøs fiendskap’ beskriver forfølgelsen der samfunn og husholdninger er tvunget til å følge gamle tradisjoner og ritualer etablert av urbefolkninger eller etniske grupper. Her er svært stor variasjon, denne drivkraften omfatter alt fra urbefolkning i Colombia til tradisjonelle stammer i Afrika. ’Mekanismen’ i denne drivkraften kan sammenliknes med islamsk undertrykkelse og religiøs nasjonalisme ved at det er en kombinasjon av gradvis oppbygging av press og tilfeldig direkte vold.
