Drivkreftene bak forfølgelse er ofte sammensatte. Når de finnes sammen, er som regel den ene primær og den andre sekundær, og i ett land kan en finne ulike drivkrefter på forskjellige steder. Det kan være sentrale myndigheter som står bak forfølgelsen, men det kan også være lokalsamfunn, klan og stamme, lokale, nasjonale og internasjonale religiøse grupper eller familie og slekt.
Myndigheter og religiøst lederskap prøver å bringe alt under «Islams hus» gjennom press på ulike livsområder, også gjennom vold. Flertallet av land på WWL 2018 er islamske stater eller land med stor muslimsk majoritet. Av de ti på toppen av listen, er syv i denne kategorien. Radikale islamske grupper står også bak mye av forfølgelsen i andre land.
Dette dreier seg først og fremst om hinduistisk og buddhistisk nasjonalisme. Denne drivkraften er blitt sterkere de senere årene. En grunnholdning her er: én nasjon, ett språk, én religion. Dette går sterkt utover kristne og andre minoriteter, som kan sees på som landssvikere og bekjempes med ulike midler.
I mange land har klan og stamme en større betydning enn sentrale myndigheter. Dette er tilfelle i for eksempel Afghanistan og Somalia. Når noen bryter med stammens tradisjonelle kultur og religion og blir kristne, kan det oppleves som en trussel mot samfunnet. Det handler om hele slektens skam og ære. Derfor blir ofte familiene til kristne konvertitter de verste forfølgerne, med æresdrap som en mulig konsekvens. Er det en hel familie som forlater samfunnets tradisjonelle tro, kan hele familien bli forfulgt.
Nasjonale majoritetskirker kan være forfølgere av evangeliske kirker. Ortodokse kirker som har nær forbindelse til de politiske myndighetene, ønsker å beholde sitt nasjonale hegemoni, og ser på seg selv som nasjonens beskyttere av den sanne kristne tro. Det er ikke uvanlig at nasjonale majoritetskirker samarbeider med eller støttes av myndighetene i diskrimineringen og forfølgelsen av andre kristne. Et eksempel er Russland som har vedtatt lover som truer trosfriheten.
I de gjenværende kommunistiske landene (Nord-Korea, Kina, Vietnam, Laos og Cuba) varierer graden av forfølgelse, fra moderat til total (Nord-Korea). Tendensen er at ortodoks kommunistisk ideologi, på tross av en mer liberal markedsøkonomi, er på vei tilbake. Selv om kommunistisk ideologi ser på all religion som «opium for folket», samarbeider myndighetene ikke sjelden med de tradisjonelle religionene i forfølgelsen av kristne.
I de post-kommunistiske landene i Sentral-Asia, der den etniske majoriteten er muslimsk, bruker myndighetene fortsatt metoder fra kommunisttiden i overvåking, kontroll og innskrenkning av trosfriheten. Kristne med bakgrunn i majoritetsbefolkningen opplever ofte en dobbelt form for forfølgelse, både fra den muslimske befolkningen og fra myndighetene.
Land som utmerker seg her er Nord-Korea, Eritrea, flere land i Sentral-Asia, Maldivene, Brunei og Sudan.
Myndighetene har noen ganger en klar religiøs eller politisk agenda. Det som karakteriserer denne drivkraften, er behovet for å holde på makten og kontrollere, undertrykke eller fjerne alt som utfordrer den. Kristne og det kristne budskapet blir sett på som en trussel.
Denne drivkraften kommer fra myndighetene og radikale sekulære medier og institusjoner. Den kan primært være ment å hindre radikale religiøse grupper, men kan i sin konsekvens også ramme religionsutøvelse i videre forstand. Utdanningsinstitusjoner, for eksempel i utviklingsland, som mottar støtte fra sekulære institusjoner, opplever i økende grad at de presses til å undervise med basis i en sekulær tenkning fremfor en kristen.
I Latin-Amerika er organisert kriminalitet i form av narkotikaproduksjon og smugling en stor utfordring. Geriljagrupper har ofte hovedinntektskilden sin fra dette. Når kirken og de kristne forkynner om rett og rettferdighet, mot vold og kriminalitet, oppfattes det som en trussel mot korrupsjon og kriminalitet. Mange pastorer og deres familier blir truet, kidnappet og drept i land som Colombia og Mexico.
