“Både myndigheter og ikke-statlige aktører har utnyttet den globale helsekrisen til å bryte menneskerettighetene. Spesielt gjelder dette trosfriheten. Siden utbruddet av covid-19 har man flere steder i verden opplevd diskriminering av marginaliserte trosgrupper.”[1]
Parlamentsmedlem i Storbritannia, Fiona Bruce
Covid-19 har påvirket samfunnet på mange ulike måter. Flere steder har aktører utnyttet pandemien til å øke undertrykkelsen av religiøse minoriteter. Open Doors World Watch Research har utført en foreløpig studie av de viktigste følgene for kristne i land hvor troen koster mest.
‘Syndebukker’: Myndigheter og andre aktører legger skylden på marginaliserte trosgrupper for spredningen covid-19. Syndebukk-prinsippet blir brukt til å legitimere økt kontroll og undertrykkende tiltak mot slike grupper.[2]
De første funnene i World Watch List 2021 bekrefter at undertrykkelse av kristne har blitt forsterket av pandemien i de i fleste landene som har en poengsum som tilsier en ‘svært høy’ eller ‘ekstremt høy’ grad av forfølgelse. En av trendene er at kristne har blitt utpekt som syndebukker, og har fått uforholdsmessig stor skyld for pandemien og spredningen av den. Dette har ført til hatytringer, både ansikt til ansikt, ved bruk av sosiale medier og fysiske angrep. Dette har blitt gjort av både myndigheter, medlemmer av lokalsamfunn og religiøse ekstremistgrupper. Kirker har også blitt trakassert når de deler ut nødhjelp i sine lokalsamfunn.
Helt konkret har kristne ofte blitt nektet nødhjelp eller blitt diskriminert i distribusjonen av den. Både statlig og ikke-statlig bistand blir ofte distribuert gjennom regionale og lokale nettverk. De lokale distributørene av nødhjelp utnytter flere steder forholdene til å nekte å gi kristne hjelp.
En ny taktikk ble også synlig gjennom flere hendelser der kristne har blitt uforholdsmessig eksponert for covid-19 blant annet på arbeidsplassen. Kristne helsearbeidere, hvor majoriteten er kvinner, har bevisst blitt tildelt covid-19 pasienter, ofte uten tilstrekkelig personlig verneutstyr. Pandemien har også intensivert mer vanlige former for undertrykkelse, for eksempel direkte angrep på kristne og kirker.
Kjønnsspesifikke følger av covid-pandemien skyldes ringvirkningene fra nedstengningen og den økonomiske krisen. Respondenter fra ulike steder i verden indikerer at nedstengingen har resultert i økt vold i hjemmet, ettersom splittede familier tvinges til å bli hjemme, og den troende kan nå være innesperret med sine forfølgere. I ekstreme områder av Gulf-regionen i Asia utnytter uredelige aktører seg av forholdene og bortfører, tvangsgifter eller tvinger kvinner og jenter inn i sexindustrien: Det er færre mennesker ute i gatene, noe som betyr mindre beskyttelse. Antallet jenter og kvinner som forsvinner er fortsatt svært høyt.
På den annen side har pandemien og nedstengingen noen steder ført til at oppmerksomheten flyttes bort fra kristne, og har noen steder gitt et pusterom fra trakasseringen. Dette gjelder likevel i mindre grad.
Disse observasjonene er basert på data samlet inn fra en rekke kilder i løpet av 2020. Omfanget er begrenset og fokuserer i hovedsak på Asia og Afrika sør for Sahara, og inkluderer i begrenset grad data for Midtøsten, Nord-Afrika og Latin-Amerika. Det er noen regionale variasjoner, som forklares nedenfor.
Uganda: «Muslimer i Yumbe i det nordlige Uganda gir kristne skylden for koronaviruset. De hevder at kristne i Kina brant koranen. Som følge av dette har Allah straffet menneskene med sykdom. De har truet med å drepe mennesker som har fått påvist viruset.»
Asia: Myndighetenes handlinger for å begrense pandemien har blitt brukt til å øke overvåking av kirker og deres medlemmer, for eksempel i Kina. Innbyggere i Bhutan og Myanmar har også blitt oppfordret til å overvåke kristen aktivitet. Nasjonale reguleringer i forbindelse med covid-19 har blitt brukt til å urettmessig arrestere kristne under påskudd av å skulle stoppe pandemien, som i India og Nepal. Tilfeller med uforholdsmessig eksponering for covid-19 er omtalt tidligere i artikkelen.
Afrika sør for Sahara: Voldelig islamistisk milits er mektige pådrivere for vold og diskriminering i regionen. Spesielt er reiserestriksjoner brukt til å øke angrep mot kristne. Dette er tilfelle i Kamerun, Etiopia, Mali og Mosambik. Kristne som flykter på grunn av trosbaserte angrep har blitt utsatt for en uforholdsmessig eksponering av covid-19-smitte.
Midtøsten og Nord-Afrika: Det finnes indikasjoner på at vold i hjemmet har blitt forverret av pandemien i regionen. Familier har blitt innesperret sammen, noe som ofte har ført til at de som allerede er sårbare på grunn av sin tro har opplevd høyere risiko. Angrep fra IS og uforholdsmessig eksponering for covid-19 har også blitt registrert. Dette siste er særlig tilfelle når det gjelder soningsforhold for samvittighetsfanger, spesielt i Iran.
Latin-Amerika: Nøkkelaktører i denne regionen er kriminelle grupper som behandler kristne ulikt etter omstendighetene.[3] Kristne i Latin-Amerika har opplevd begrensninger eller har blitt nektet helsetjenester i land som Bolivia og Cuba. Dette har også inkludert det å bli tvunget til å delta i lokale helbredelsesritualer fremfor å velge sin egen helsetjeneste. De ble også helt eller delvis nektet tilgang til helsesentre og medisiner av lokalsamfunnet på grunn av tro.
Åpne Dører oppfordrer myndigheter og internasjonale organisasjoner til å:
WWR/HF/2020-12-18
[1] Hansard WH Deb. Vol.684 cols.467WH-4678WH, 26 November 2020, tilgjengelig her: https://hansard.parliament.uk/Commons/2020-11-26/debates/33E19414-B2EA-4958-AC19-DBF68FFD1F91/Covid-19FreedomOfReligionOrBelief
[3] Se OLIRE, 2020. Vulnerability of religious communities in Latin America in the context of COVID-19
