Et hindutempel blir bygd på ruinene av en moské i India. Det tidligere hovedsetet for Den ortodokse kirke blir omgjort til moské i Tyrkia. To land, ulike religioner, men samme dynamikk. Nasjonalistiske strømninger koblet mot majoritetsreligion fører til økt press på kristne og andre minoritetstroende.
I en bølge av hindunasjonalisme befinner Indias kristne seg under et daglig propagandapress. Dette gjelder også muslimer og andre minoriteter. Et hindutempel blir bygd på det stedet Babri-moskeen sto – som hinduer insisterer på var oppført over guden Ramas fødested. Hindumobb rev moskeen i 1992, og statsminister Narendra Modi gjorde bygging av templet til et viktig valgkampløfte. Nå, i sin andre periode, er dette en stor suksess i hans nasjonalistiske velgergruppe fordi budskapet «å være inder er å være hindu» betyr at mobben kontinuerlig kan angripe og trakassere kristne og muslimer.
Millioner av minoritetstroende frykter at overvåkende apper, som Aarogya Setu, vil ha såkalt «formålsutglidning». En annen app, som allerede er i bruk, kan beregne alder, kjønn og etnisk tilhørighet. Indias datalovgivning dekker ikke overvåkning.[1] Appen har til og med lagt til rette for at myndighetene av hensyn til nasjonal sikkerhet, eller etterforskning av kriminalitet, kan sette til side innebygd beskyttelse og krav til samtykke.
India fortsetter også å blokkere tilgangen til utenlandsk økonomisk støtte til mange sykehus, skoler og organisasjoner drevet av kristne.
I Tyrkia har president Erdogan oppfylt forventningene hos sine tilhengere over det viktigste religiøse stedet i sitt land - Hagia Sofia. Det var verdens største bygning da den romerske keiseren Justinian bygde den som en kristen katedral. Etter Konstantinopels fall i 1453 ble den omgjort til moské, og grunnleggeren av det sekulære Tyrkia, Atatürk, besluttet at den skulle bli museum. Men i juli 2020 overbeviste Erdogan domstolen om at den igjen skulle bli moské for å styrke tyrkisk nasjonalisme. En måned senere, og med langt mindre publisitet, ble kirken i Chora, en annen kirke på UNESCOs verdensarvliste, også omgjort til moské.
I januar 2020 ble et kaldeisk kristent ektepar bortført fra sin isolerte landsby nær Tyrkias grense i sørøst. I dette området har århundrelang kristen historie blitt ødelagt av den tyrkiske hæren og av kurdisk diskriminering. Ekteparet vendte tilbake til hjemmet sitt for ti år siden og motstod lenge myndighetenes gjentatte trusler for å få dem til å reise. Til slutt var dette ekteparet de eneste kristne som var igjen. Konas kropp ble funnet i mars; ektemannen er fortsatt savnet.
Tyrkisk innflytelse sprer seg ut over egne grenser, mest påtagelig ved støtten til Aserbajdsjan i konflikten med Armenia over den hovedsaklig kristne enklaven Nagorno-Karabakh. Under konflikten ble armenske og kaldeiske kristne i den tyrkiske hovedstaden Ankara banket opp. I Istanbul ble kristne truet av høyreorienterte gjenger. Dette viser hvordan hundreårige religiøse fiendtligheter kan blusse opp igjen.
I det nordlige Irak fortsetter Tyrkia å angripe Kurdistans arbeiderparti (PKK), som de regner som en terrororganisasjon. Minst 25 kristne landsbyer har siden begynnelsen av 2020 blitt tømt som følge av slike angrep[2]. Mange kristne, som flyktet fra Ninive-platået og Mosul under IS’ kontroll, reiste til Dohuk-området, bare for å oppleve ytterligere angrep fra Tyrkia. Dette gjør deres situasjon enda mer utsatt. Sikkerhet og økonomisk livsgrunnlag er avgjørende for kristne som nå har returnert til Ninive-platået.
Tyrkias relokalisering av sine flyktninger fra ulike deler av Syria og til det nordøstre Syria fortsetter å endre befolkningssammensetningen i regionen. Dette gjør kristne konvertitter spesielt sårbare, men berører også de historiske kirkene. I oktober 2019 tvang flyangrep og beskytning, utført av tyrkiske styrker sammen med allierte islamistgrupper, hundrevis av kristne til å flykte. I 2020 sa FNs granskingskommisjon for Syria at «Den tyrkiskstøttede Syrian National Army (SNA/TFSA) kan ha begått krigsforbrytelser ved gisseltaking, mishandling, tortur og voldtekt», og oppfordrer Tyrkia til å stoppe menneskerettighetsbrudd begått av væpnede grupper under deres kontroll, beslaglegging av eiendom og tvangsutkastelser. Kristnes eiendommer har blitt rapportert merket med en «N», på samme måte som IS gjorde i 2014.
Tyrkia har også en sterk geostrategisk interesse i Libya – ikke minst på grunn av olje og gass utenfor kysten – som en del av sine regionale ambisjoner for et gjenopplivet ottomansk imperium. Tyrkia er kjent for å støtte lokale jihadist-grupper og har brakt mer enn 4.000 syriske jihadister til Libya.
[1] 164.100.47.4/BillsTexts/LSBillTexts/Asintroduced/373_2019_LS_Eng.pdf
[2] AsiaNews, 15 September 2020
TREND NR 5: Covid-19 gir mer makt til kriminelle grupper i Latin-Amerika
