India 20. juni 2019
Jeg befinner meg i et lite sykehusrom sammen med en sørgende familie. I sengen ligger en jente i begynnelsen av tenårene. Hun har blitt voldtatt, bare fordi hun er en troende og kommer fra en kristen familie. Tankene mine leter etter de riktige ordene. Jeg ønsker å si at alt vil bli bedre, at de vil komme seg gjennom dette og at Gud er en kjærlig Gud. Men det føles som om hvert eneste ord jeg sier, bare faller til gulvet.
Illustrasjonsbilde
Skrevet av Pastor Samuel*
«Hun har ikke sagt et ord siden det skjedde», forteller mor. «Hun har sånn en vakker stemme. Hun har alltid elsket å synge.»
«Kan du synge for oss? Kan du synge for Jesus?» spør jeg henne. Men hun vender seg bare bort, og blir liggende med ansiktet inn mot veggen.
Denne morgenen mottok jeg tre tekstmeldinger. Den første handlet om tre troende som flere ganger er blitt banket opp for sin kristne tro. Den andre meldingen fortalte at to pastorer nylig var innlagt på sykehus. De hadde blitt torturert av en gruppe hindufundamentalister, og det er fortsatt kritisk for en av dem. Den tredje meldingen handlet om en pastor som var skadet etter angrep fra en mobb på over hundre personer.
Nesten daglig spør jeg meg selv det samme spørsmålet: «Hvor lenge, Herre? Hvor lenge vil du tillate at denne volden mot ditt folk fortsetter?»
Det spesielle med Bibelen er at nesten alle våre bønner allerede er nedfelt i Guds ord. Profeten Habakkuk ba samme bønnen: «Hvor lenge skal denne urettferdigheten få råde?» Jeg kan føle smerten i Habakkuks sjel. Det er min smerte, og kanskje også din.
Kort forklart prøver hindu-nasjonalister å gjøre India til en ‘hindustat’, der det ikke lenger er plass for kristne, muslimer og andre religiøse minoriteter. De bruker statlig og føderal regulering, utdanning, press og vold forå skape sin idealstat. Og for dem som vender tilbake til hinduistisk tro, arrangerer de seremonier som ønsker dem ‘velkommen hjem’. Er du inder, er du hindu. Dette er hindunasjonalistenes udiskutable budskap.
Som kristne elsker vi landet vårt, og vi går daglig i forbønn for vårt kjære India. Vi har startet klinikker, skoler og kirker. Den kristne troen er ingen utenlandsk religion; den har vært en del av vårt lands historie i 2000 år. Vi er kristne - og vi er indere.
Vi ber om at flere av våre landsmenn skal akseptere oss. Nylig hørte jeg vitnesbyrdet til en troende som var slått av landsbybeboere, etter at de gjennom flere år hadde lagt press på ham. Hver gang de forbannet og trakasserte ham verbalt, gjentok han at han var en Jesu etterfølger. Etter fem år, angrep de ham. Dette er et mønster vi ser gjentar seg stadig flere steder i India. Før de kristne blir utsatt for vold, har de blitt truet, trakassert, ignorert, og enkelte ganger også kastet ut av landsbyen. Denne skjebnen venter hver eneste hindu som tar imot Jesus.
Det finnes ingen steder å gjemme seg. Folk ser at avgudene er fjernet fra hjemmet og hagen, og at du ikke lenger besøker tempelet og praktiserer de hinduistiske ritualene. Du kommer til å bli anklaget for å gjøre landsbyens guder sinte. De føler det er deres plikt å motarbeide deg, og med majoriteten av befolkningen på sin side, er det små sjanser for at politiet vil hjelpe deg.
Dette var situasjonen for Jitendra. Landsbybeboerne installerte et dreneringssystem like foran huset hans, som mottak for både søppel og kloakk. «Huset vårt ble forvandlet til et kloakkanlegg», forteller Jitendra. Når han avslo å konvertere tilbake til hinduismen, ble han banket opp, mens de holdt hodet hans ned i kloakken. «Det eneste jeg kunne gjøre, var å be: Herre, bare du kan hjelpe meg!»
Jitendras bønn reflekterer også Habakkuks bønn: «Hvor lenge, Herre?»
I Habakkuk 1 kan vi lese hvordan Gud svarer: «Se dere om blant folkeslagene, se dere godt om, undre dere, ja undre dere! For jeg gjør et verk i deres dager som dere ikke vil tro, selv om det blir fortalt.» Og i Habakkuk 2 leser vi: «Men Herren er i sitt hellige tempel. Hele jorden skal være stille for Hans ansikt.»
Dette forandrer alt! Gud er ikke fraværende; han arbeider. Han har kontroll. Han er på tronen. Derfor kan vi be med Habakkuk: «Selv om fikentreet ikke blomstrer og det ikke blir frukt på vintreet, selv om frukten svikter på oliventreet og markene ikke gir føde, selv om småfeet er utryddet fra kveen og det ikke er noe storfe på båsene, vil jeg likevel fryde meg i Herren, jeg vil glede meg i min frelses Gud. Herren Gud er min styrke. Han gir meg føtter som dådyrene, og Han lar meg fare fram på mine høyder.» Med andre ord: «Uansett om det verste skulle hende oss, så kan vi fremdeles glede oss i Herren. Han er vår styrke.»
Herren er vår styrke, men vår himmelske Far arbeider oftest gjennom andre mennesker. Han har lagt det på vårt hjerte å koble oss sammen med den globale kirken, og sammen utgjøre en forskjell for landet vårt. Vi er ikke imot India og hinduer. Vi er for Jesus – og vi ønsker å vise Hans kjærlighet til vårt land og folk.
Gjennom Åpne Dører lanserer vi en kampanje som vi har kalt Impact India – og du er herved invitert med! Vår visjon er: At den globale kirken forenes med den indiske kirken, og at vi slik kan doble vår innsats over to år, som en respons på den økende bølgen av ekstrem forfølgelse i India.
Dette betyr at vi – kirken i India – spør dere, den globale kirken, om å stå sammen med oss mot den økende radikale hinduismen. Gjennom deres forbønn og gaver kan vi bli i stand til å hjelpe flere! Det vil vi gjøre gjennom å distribuere bibler, barnebibler og søndags- skolemateriale. Vi vil også gi helhetlig trening som forbereder troende på forfølgelse – både pastorer og ledere, familier, kvinner, barn og unge. Vi ønsker også å støtte indiske kristne med nødhjelp, lese- og skriveopplæring og levebrødsprosjekt. Vår visjon er å nå de mest sårbare blant Indias forfulgte kristne!
Vi ønsker å doble innsatsen vår. Det betyr at vi får muligheten til å nå flere mennesker, men også å øke effekten for de menneskene vi hjelper. Dette er mulig dersom du står sammen med oss. Kan vi regne med deg? Det utgjør en stor forskjell om tusener av kristne søsken støtter og ber, istedenfor at vi gjør dette på egen hånd.
Ansiktet til den unge jenta var fremdeles vendt mot veggen. Jeg skulle til å gi opp, ta farvel med familien og forlate rommet, da jeg plutselig hørte en myk stemme. Jenta sang. Ikke til familien. Ikke til meg. Men til Jesus. Og ordene hun sang, var disse:
«Jesus, la ditt navn fortsatt bli æret gjennom mitt liv! La mitt liv være til glede for deg. Du er enestående og jeg vil følge ditt eksempel. Jeg vil synge for deg hele mitt liv.»
Hun var blitt slått og voldtatt. Uskylden og renheten var blitt frarøvet henne, men troen hadde de ikke klart å stjele. Hun holdt fast på sin bestemmelse om å følge Jesus.
Du har en hovedrolle i denne historien: Det var dine gaver som sendte meg til sykehuset for å besøke henne, og det var dine bønner som gav henne styrken til å synge igjen.
Vennlig hilsen Pastor Samuel
*Pastor Samuel er en av mange kirkeledere vi samarbeider med. Han styrker den indiske kirken i en svært vanskelig og utfordrende tid. Navnet er endret av sikkerhetsgrunner.
