Burkinofaso onsdag 27. april 2022
Like etter at gudstjenesten var slutt, stormet væpnede menn en kirke nord i Burkina Faso. Forsamlingen hadde akkurat lyttet til pastorens tale om å elske hverandre.
Hendelsen fant sted 28. april 2019. Martine, pastorens adoptivdatter, husker det som det var i går.
«Vanligvis ville en annen ledet den avsluttende bønnen, men denne dagen gjorde pappa det selv. Han spurte: ‘Da Jesus skulle til å dra, hva sa han til sine disipler?’ Vi så på ham. Han spurte igjen: ‘Hva var Jesu siste ord?’ Jeg svarte at Jesu siste ord til disiplene var: ‘Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’ Deretter fikk pappa oss til å be for våre fiender, for heller ikke de vet hva de gjør.»
«Vi ba – og forlot kirken. Noen minutter senere innså vi at vi var omringet.»
Mennene utenfor var tydelig ikke fra lokalbefolkningen. De var mørkere i huden og lavere enn de lokale. «De hadde belter med ammunisjon hengende på kroppen. Når de gikk, kunne vi høre det rasle.»
«De tok prekestolen og biblene våre; samlet alt i en haug og tente på. Alle ble beordret ut og plassert ved det store treet foran kirken. Deretter tok de mennene med bak kirken.»
Resten av forsamlingen så ikke hva som skjedde videre, men de hørte lydene av skudd. Pastoren og fem andre fra kirken* ble drept. Martine opplevde å miste både sin far, ektemann, svoger og bror.
Angriperne stjal alle telefoner, ID-kort og noen motorsykler. De tok også mat fra menigheten. Resten av eiendelene brente de, inkludert tre motorsykler.
«De ba oss om å forlate stedet i stillhet. Dersom vi gråt, ville de komme tilbake neste dag for å drepe oss.»
Men Martines telefon lå gjemt i vesken. Den forble uoppdaget, og hun fikk ringt etter hjelp.
Hendelsen var vanskelig å forstå for menigheten, som hadde gode relasjoner til sine muslimske naboer.
«Det var et godt forhold mellom muslimer og kristne i landsbyen vår. Etter hendelsen var de lokale muslimene lei seg. Vi elsket hverandre. Pappa hadde opplevd at de muslimske naboene våre kom til ham som pastor, for å snakke om det som skjer i landet vårt. Noen av dem sa at både kristne og muslimer burde flykte. Men pappa sa han aldri ville flykte fra landsbyen for Jesu skyld. Han ville heller dø for Jesu navn.»
Martine sørger over tapet av faren. Samtidig vet hun at om han hadde fått valget igjen, ville han ikke gjort noe annerledes. «Han pleide å si, mens han pekte mot bakken; ‘Hvis jeg må dø for Jesu navn, kan du begrave meg her. Og ingen burde gråte for meg da. Fordi det er for Jesu navns skyld at jeg gikk i døden.’»
Da Martine ble tvunget til å forlate området, tenkte hun: «Jeg vil ikke at de som utførte dette angrepet, skal dø uten å kjenne Jesus.»
Hun ante ikke hva fremtiden ville bringe. «Jeg ønsket å snakke med Gud, eller spørre Ham hvorfor...» Men hun hadde ingen ord. Da bestemte Martine seg for å stole på Gud. «Dersom du kjenner Jesus, må du overlate alt i Hans hender. Følg Ham. Han vil lede deg», konkluderer hun.
Martine og mannen hadde stått overfor mange prøvelser. De fikk aldri barn. Det var også en tid da de trodde mannen hennes ble forgiftet, fordi noen var sjalu. Men prøvelsene ødela dem ikke.
Etter angrepet fikk de høre at en pastor hadde vært på vei for å advare dem, men han gikk seg vill og kom ikke fram i tide. Martine har gjort seg noen tanker om dette. Siden Gud hadde beskyttet dem mot å bli ødelagt av tidligere prøvelser, kunne Han vel også ha forhindret at mannen hennes døde? Gud måtte ha sine grunner. Det var vanskelig for henne å forstå at Gud kunne tillate det vonde som skjedde. Likevel valgte hun å overlate alt i Guds hender.
«Jeg sa til Herren: ‘Fra nå av er det du som skal ta vare på meg. Jeg har ingen andre. Du tillot dette å skje. Herre, jeg stoler på deg. Jeg skal verken vike til høyre og eller til venstre’. Når noe skjer eller en tanke plager meg, pleier jeg å si: ‘Jesus, husk bønnen min. Jeg skal ikke vike til høyre eller venstre. Det er bare til Deg jeg løfter øynene mine. Ditt kors er mitt håp.’»
Takket være din støtte og dine bønner har Åpne Dører fått mulighet til å hjelpe fordrevne kristne, som Martine. Minst 2100 familier har fått nødhjelp, som består av ris, mais, bønner og matolje.
Martine og 87 andre kvinner, som er blitt enker under lignende forhold, har også fått traumehjelp. «Traumebehandlingen har hjulpet meg. Gjennom undervisningen gjenoppdaget jeg gleden. Nå har jeg fred i hjertet. Undervisningen har gitt meg ny styrke og fornyet livet mitt.»
«Takk for at dere tenker på oss; som enker og mennesker. Dere har ikke glemt våre sårede hjerter, men har komt oss til hjelp. Slik har vi fått styrken tilbake. Kroppene våre er blitt helbredet, så livene våre kan bli bedre.»
Martine tenker på de mange som trenger denne formen for hjelp. «Mitt ønske er at andre enker skal få motta den samme undervisningen. Da tror jeg at hat og bitterhet ikke vil feste seg i våre hjerter.»
