Silence: Scorseses film er et mesterstykke om forfølgelse av kristne

Martin Scorseses sterke, men vakre film, er en gave til den globale kirken

Snakk med hvem som helst som taler de forfulgte kristnes sak rundt i verden, og de vil fortelle deg at det ofte er vanskelig å bli hørt. Det er mange som er aktivt engasjert og som støtter forfulgte med forbønn og penger og skriver under på appeller fra organisasjoner som arbeider mot forfølgelse. Likevel kan det noen ganger se ut som om at resten av verden ikke bryr seg, på tross av forferdelige historier om forfølgelse i land som Irak, Syria og Pakistan.

I denne sammenhengen er det enda mer bemerkelsesverdig at en historie om forfulgte kristne i Japan på 1600-tallet har blitt nominert til flere Oscars. Silence er basert på Shusaku Endo sin roman med samme navn fra 1966. Det handler om to portugisiske Jesuittprester – Rodrigues (Andrew Garfield) og Garupe (Adam Driver) som reiser til Japan for å finne sin mentor Fader Ferreira (Liam Neeson). De finner ikke Ferreira og de to misjonær-prestene begynner et aktivt arbeid blant små grupper med kristne som lever under sterk forfølgelse. Mens selve handlingen ikke er basert på en sann historie, er den generelle konteksten av filmen det, i stor grad. En historisk oversikt finnes i boken 'In Search of Japan's Hidden Christians’ (SPCK) av John Dougill, som avdekker den uvanlige historien om kirken i Japan.

I filmen er vi vitne til at japanske kvinner og menn får ordre om å spytte på et krusifiks, eller trampe på et bilde av Kristus, for å bevise av de ikke er kristne. Hvis de nekter, resulterer det i tortur og drap. De får tømt kokende vann over seg. De blir korsfestet. Og de blir brent levende.

De unge misjonærene er overveldet av den sterke troen de finner i Japan. På tross av trussel om martyrium, så holder de kristne der fast på troen på en måte som stiller de komfortable vestlige mennesker til skamme. Men det handler ikke bare om å spørre om vi er villige til å lide for vår tro. Filmen reiser en mengde andre spørsmål, inkludert: «Hvorfor er Gud taus i lidelsene våre?» Det som er viktig, er at forutsetningen for alle disse dype spørsmålene, er at religion må tas på alvor.

Den mest utfordrende karakteren i filmen er Kichijiro (Yosuke Kubozuka), som hele tiden skifter mellom å hevde at han vil følge Jesus, for så å fornekte ham. Denne Judas-lignende figuren forråder Rodrigues, men ber senere om tilgivelse. Bare øyeblikk etterpå ser vi at han igjen fornekter sin tro. Og likevel våger han fremdeles å be om absolusjon (syndsforlatelse). Denne måten å oppføre seg på fortsetter gjennom filmen. Kichijiro representerer vår ustadige menneskelige natur. Han er den karakteren det antas at vi skal identifisere oss mest med.

Silence er hjertebarnet til en av verdens mest respekterte regissører – 74 år gamle, katolske Martin Scorcese. Hans meritter i filmbransjen har med rette gitt ham respekt fra filmelskere over hele verden. Seere har flokket seg om hans store filmer som 'The Wolf of Wall Street', 'Goodfellas', 'Gangs of New York' og 'The Departed'. Det betyr at mennesker som typisk ikke vet om (og enda mindre bryr seg om) kristen forfølgelse, nå kommer til å gå på kino og bli konfrontert med denne virkeligheten, i denne strålende filmen. Scorsese har vært desperat etter å fortelle denne historien helt siden han leste Endo's roman for tretti år siden. Grunnen til at det har tatt så lang tid er at Silence ikke er den type Hollywood-film som investorene stiller seg i kø for å støtte. Filmen er lang, sakte og brutal. Den behandler troen på en alvorlig og kompleks måte. Men alle disse elementer er viktige i en film som har som mål å kommunisere den mørketiden som japanske kristne opplevde.

Det meste av denne 160 minutter lange produksjonen fokuserer på den ultimate prisen som mange betalte for sin tro, men i sluttminuttene vender fokuset i filmen seg bort fra det tunge temaet forfølgelse. I stedet får vi en filosofisk meditasjon om betydningen av apostasi (frafall) og tvil. Den sjokkerende og engasjerende finalen vil skape enda flere spørsmål hos seeren.
Det ser ut som om Gud er taus i mesteparten av filmen når hans folk møter lidelse og forfølgelse. Dette er den virkeligheten som det meste av filmen representerer. Imidlertid er det i den aller siste delen av filmen at Silence erkjenner at Gud taler midt i lidelsene. Filmen våger også å bruke kristen terminologi – på et slikt nivå at sekulære tilhørere må kjempe for å forstå dybden av teologien som blir diskutert i filmen.

I begynnelsen av 2017 har kirken nå fått en enestående mulighet til å få denne ukjente historien opp i dagen av Scorsese. Kristne bør gå mann av huse for å se filmen. Sjelden har det blitt laget en film som så klart representerer en av de største anliggender for den verdensvide kirke. Se, bli berørt og ikke vær stille.

KildePremier Christianity