Usbekistan 23. august 2019
Som kirkeleder i Usbekistan, møter pastor Oleg mange utfordringer. Over 95 % av befolkningen er muslimer, og kristne blir sett på som etterfølgere av en utenlandsk sekt med mål å ødelegge det nåværende politiske systemet. Ingen andre religiøse aktiviteter foruten statsdrevne og statskontrollerte organisasjoner er tillatt i Usbekistan, og uregistrerte kirker blir utsatt for politirazziaer, arrestasjoner og bøter. Personer med muslimsk bakgrunn, som bestemmer seg for å følge Jesus, anses som forrædere. De fleste av pastor Olegs menighetsmedlemmer har muslimsk bakgrunn.
Pastor Oleg ble invitert av Åpne Dører til å være med på en retreat et annet sted i Sentral-Asia, slik at han kunne få en pause fra det konstante presset han står i, og få ta imot omsorg og oppmuntring fra andre troende. Vi ba ham fortelle om livet som kristen i Usbekistan, og hvordan vi best kan be for ham og andre troende i hjemlandet.
Ifølge den offisielle statskoden, lever vi i et fritt land med religionsfrihet. Det er mulig, og også lovlig, å registrere et religiøst fellesskap med 50-100 mennesker, men det innebærer en veldig krevende og langvarig prosess.
Jeg vil beskrive kort hvordan prosessen ser ut: La oss forestille oss at en pastor har en undergrunnsmenighet med rundt 100 mennesker som han ønsker å få offisielt registrert, siden det er vanskelig å holde virksomheten skjult når menigheten teller såpass mange.
I et slikt tilfelle må pastoren samle en hel rekke forskjellige dokumenter, og det viktigste er listen med alle medlemmene. Listen må inneholde detaljert informasjon om personene; navn, adresser, familiemedlemmer, arbeidssted, telefonnummer og e-postadresser.
Så snart den statlige religiøse komitéen mottar listen, går de i gang. Men tror du at de starter registreringsprosessen? Nei! Medlemmene i den religiøse komitéen begynner med «straffeprosessen». De gir listen til politiet, som igjen «rister» de kristne, særlig dersom medlemmene har muslimsk bakgrunn, for eksempel etniske usbekere eller tadsjikere. Dette skjer ikke bare med de kristne på listen, men også alle slektningene, og da særlig muslimske slektninger.
Med «riste» mener jeg razziaer, noen ganger midt på natten, der politiet endevender hjemmene deres, gjennomfører avhør på politistasjonen, spaner og informerer lederne på arbeidsstedet deres (noe som igjen fører til at kristne ofte mister jobben). Lokale muslimske myndigheter blir også informert om disse folkene «som forræder islam», og muslimske nabolag svarer da med hat og forfølgelse. Så fortsetter komiteen å vurdere dokumentene for registrering av menigheten, forutsatt at disse kristne er i stand til å stå fast gjennom denne forferdelige perioden uten å gi avkall på troen sin.
Dessverre ikke. Selv om den vanskelige perioden er over, så kan den statlige religiøse komiteen nekte å registrere den religøse organisasjonen av en hvilken som helst grunn. Hvis det skjer, må pastoren og menigheten starte helt på nytt. Prosedyren for å få godkjent menigheten kan altså ta mange år, og det er heller ingen garanti for at menigheten blir godkjent, selv etter mange år.
Vel, det betyr egentlig bare muligheten til å samles på søndager uten risiko for å bli arrestert. Myndighetene vil gjennomsøke kirkene innimellom for å sjekke hvem som sogner til menigheten, litteraturen og aktivitetene i kirken. Det er vanlig at de nasjonale sikkerhetsmyndighetene sender en person som utgir seg for å være en kristen. Denne spionen besøker gudstjenestene, blir venner med medlemmene og overvåker kirken fra innsiden. Hvis de da finner den minste grunn til å trekke tilbake registreringen, som er en offentlig godkjenning av menigheten, så gjør de det.
Myndighetene kan sette fingeren på hvilken som helst «overtredelse av reglene», for eksempel uregistrert religiøs litteratur eller media, religiøse møter og arrangementer utenfor kirkebygget og, selvfølgelig, hvilken som helst type oppsøkende arbeid, samt kristent arbeid rettet mot barn. Dette er årsaken til at mange offiselt registrerte menigheter i vårt land har lagt ned sine husgrupper og andre aktiviteter som foregår utenfor selve kirkebygget. Hvis en menighet er registrert, forventes det at alle møtene foregår i kirken. Husfellesskap er fortsatt forbudt og ses på som «ulovlige religiøse møter».
Et resultat av dette, er at mange kristne vegrer seg for å delta på bønnemøter i hjemmene, søndagsskolen eller annet oppsøkende arbeid.
MBB-kristne (Muslim Background Believers = troende med muslimsk bakgrunn) er lei av å leve under konstant press og angst, og mange av dem «tar et steg tilbake» av hensyn til sikkerheten – og jeg klandrer dem ikke. Det er normalt for mennesket å ønske sikkerhet rundt seg, men det som er trist, er at dette er en økende tendens.
I vår menighet har vi bestemt oss for å ikke være begrenset til våre søndagsgudstjenester. Jeg tror ikke søndagsgudstjenesten er det viktigste vi gjør, i den form den har nå. Som pastor ser jeg at det ikke er tilstrekkelig for folk å møtes bare på søndager; husgruppene gjør at folk blir bedre kjent og kan be for hverandre, samtidig som at de vokser åndelig. Ufrelste blir også invitert og får høre evangeliet, og i husgruppene kan vi diskutere strategiene for vårt utadrettede arbeid. Jeg tror at husgrupper er en viktig del av menighetslivet.
Vi forsøker å være veldig forsiktige ved at vi ikke møtes i grupper på mer enn tre eller fire. Vi ser at forfølgelsen øker dag for dag, men vi lærer å leve med det. Jeg forstår at uten evangelisering, uten fellesskap og uten at barna lærer å kjenne Gud, så har jo ikke kirkens eksistens noen verdi. Vi kan bare velge mellom vekst eller stagnasjon, det finnes ikke en tredje opsjon. Vi valgte vekst, og bestemte oss for å gjøre det beste ut av befalingene Gud gav oss, og stole på Ham i alle ting.
Noen ganger føler jeg meg veldig sliten av alt presset. Som kristen pastor i et muslimsk land føler jeg et større press enn andre på grunn av ansvaret for meg selv, for familien (kona og tre barn) og for menighetsmedlemmene mine. Noen ganger virker denne byrden for tung å bære. Når jeg får slike tanker, føler jeg at jeg trenger «mere oksygen» når jeg står der kraftløs i disse trange omstendighetene.
Denne turen var en fin mulighet til å komme noen dager vekk fra alt stresset, besøke andre kirker i et helt annet land, motta omsorg og oppmuntring og få fornyet det indre livet. Jeg forstår at Isa Massih (Jesus) er den som bærer byrden – ikke jeg. Jeg er så takknemlig for at mine brødre i Kristus fra dette landet inviterte meg, det har hjulpet meg å samle krefter.
Først og fremst vil jeg gjerne få takke for all forbønn! Det er virkelig oppmuntrende å høre at mennesker fra andre land ber for oss, og jeg er veldig takknemlig for det!
Det å få kjenne Guds fred i våre hjerter i forskjellige omstendigheter er det jeg anser som det viktigste for kristne. Vær så snill å be om det.
Be også om at vi beholder lidenskapen for å følge Isa Massih, og be for vår tjeneste. Be om at vi, ved Guds kraft, blir i stand til å stå imot presset når motstanden er stor, og at vi ikke «tar steget tilbake», men at vi overvinner vanskelighetene. Usbekiske troende med muslimsk bakgrunn trenger din forbønn!
* Navnet er endret av sikkerhetsmessige årsaker
