Bangladesh 18. desember 2020
Bijli* (10) står i skolegården og tegner et bilde i skitten med en pinne. Hun tegner noe ser ut som henne selv - en jente med kort hår og kjole. Så tegner hun andre barn, venner til denne jenta. Den ene holder jentas hånd. En annen har en ball å leke med. Alle smiler.
Hun ser opp på de andre barna på lekeplassen. Scenen ser litt ut som tegningen hennes - bortsett fra at ingen leker med henne.
Hun merker et par jenter som hvisker til hverandre og ser på henne. Hun ser raskt ned og stirrer på tegningen, men det er for sent - de har begynt å gå mot henne. Hun ser seg rundt etter læreren, men hun kan ikke se henne.
«Hva gjør du?» spør en av jentene.
«Jeg tegner ...» stammer Bijli og peker på tegningen. En av jentene trakker på den og får de smilende ansiktene til å forsvinne.
«Moren min sier at familien din er vantro,» sier en annen jente. «Vi er ikke vantro», sier Bijli og begynner å gråte. «Sier du at moren min lyver?» Jenta skubber henne, og hun lander på bakken der tegningen hennes en gang var. Jentene ler og springer vekk. Hun blir liggende mens tårene triller nedover kinnene.
Bijlis familie er en av noen få kristne familier i en landsbyen med 50 hus i Bangladesh. Faren hennes, Badol*, er tuktuk-sjåfør. Han smiler og sier: «Far min var den første troende i familien, deretter kom brødrene mine til tro, og så tok jeg imot Jesus.» Faren hans har fått bibelundervisning gjennom Åpne Dørers partnere, og nå leder han en menighet.
Hans beslutning om å forlate den tradisjonelle muslimske troen i landsbyen og følge Jesus har ikke vært lett for familien. Han husker: «Jeg var redd for at de muslimske landsbyboerne ikke ville noe med meg å gjøre.»
Frykten hans ble en realitet. Han forklarer: «Ingen vil snakke med, eller være med oss.» Familien velger selv å ikke lenger delta i muslimske festivaler, men de blir også utestengt fra andre fellesarrangementer, som bryllup. Naboene unngår dem.
Bijlis mor, Maya*, legger til: «Vi er kristne, men i landsbyen er muslimer flertallet. De forteller oss: ‘Gå vekk, dere er kristne, dere bør ikke være med oss. Dere er ikke som oss.’ De driver oss bort, blir sinte og krangler med oss. De lar oss ikke komme nær dem.»
Avvisningen og isolasjonen er spesielt vanskelig for 10 år gamle Bijli. «Vennene mine vil ikke leke med meg. De dytter meg bort», sier hun. Moren forklarer at noen ganger kommer hun gråtende hjem fordi ‘venner’ har angrepet henne. «Hun kommer og sier: ‘Mor, de slår meg. De sier at vi er kristne. Jeg får ikke være med dem.’»
Heldigvis har Bijli en bror, Mohon* (5), å leke med hjemme. «Jeg elsker ham,» sier hun. De lager putefort, bygger sandslott og leker gjemsel - akkurat som barn over hele verden. Det er noen få andre kristne barn i landsbyen de også kan leke med.
«Men hun kan ikke leke med de muslimske barna,» sier moren.
En ettermiddag i desember kommer Bijli og hennes familie på julefeiring organisert av Åpne Dører-partnere. Etter å ha reist i flere timer når de endelig et kristent område i utkanten av en by - et trygt sted.
«Husker du hvorfor vi er her?» spør Badol barna.
«For å feire Jesu bursdag!» svarer Bijli spent. «Jeg gleder meg til å synge og danse!»
«Jeg vil spise Jesu bursdagskake!» sier Mohon, som husker den enorme kaken fra i fjor - han hadde aldri sett en så stor kake før. Foreldrene ler.
Etter å ha kommet inn porten, går de nedover veien. Barna løper videre mens foreldrene går sakte bak dem med bagasjen deres, slitne fra den lange reisen. Stien er rammet inn av trær med fargerike lys. Det er ikke like lett å se lysene på ettermiddagen, men når natten mørket kommer skinner og blinker de.
Barna smiler når de nærmer seg uteserveringen hvor noen familier allerede sitter, snakker og ler og drikker varm te sammen. Noen av det lokale Åpne Dører-teamet reiser seg for å hilse på dem og hjelper dem med bagasjen. Andre kjente ansikter smiler og vinker dem over.
Bijli oppdager en gruppe jenter som snakker sammen og ser på henne. En av jentene går mot henne. «Vi skal leke gjemsel. Vil du og broren din være med?»
Snart er det 100 kristne familier på feiringen, alle troende fra muslimsk bakgrunn. De kommer fra isolerte samfunn, slik som Bijlis familie. For noen er dette første gang de møter så mange andre troende - og første gang de skal feire jul.
Når de fleste er kommet, er det tid for middag - deilig daal, kyllingkarri og ris. Maya liker å spise et måltid som hun ikke har lagt selv. Barna spiser så fort de kan, slik at de kan fortsette å leke.
Under middagen bryter de ut i lovsang til Jesus. De fleste blir med, klapper og nyter friheten til å synge ut til Gud uten frykt for hvem som kan høre på. «Vi kan ikke feire slik i landsbyen på grunn av frykten for forfølgelse,» forklarer Badol senere.
Det er ikke lenge før de hører lyden av trommer fra etasjen over. Bijli tar tak i brorens hånd, og de skynder seg å ta av seg skoene i bunnen av trappen, og løper opp to trinn om gangen. Når de kommer inn i hallen, er det allerede folk som danser og synger. Flere strømmer inn bak dem for å bli med på festen. Alle er kledd i sin fineste stas - kvinnenes vakre sarier fyller rommet med farger. Det er en bue med røde, grønne og hvite ballonger over scenen der bandet spiller trommer, en klemkasse og en tamburin.
Det er lignende fester som dette i landsbyen - på slutten av Ramadan, eller for å feire noens bryllup - men Bijli og hennes familie blir ikke invitert. Hun kan lukte maten og høre musikken, og hun hører om dem på skolen neste dag, men hun får ikke være med.
Men denne festen er annerledes. I kveld vet hun at hun er velkommen.
En sang hun ikke har hørt før begynner, men det er en vekselsang, så det er lett å bli med. «Navnet Jesus er godt!» synger hun og danser rundt med Mohon.
På et tidspunkt stopper musikken, og alle setter seg på gulvet. En av lederne snakker i en mikrofon og spør: «Hvem her feirer jul for første gang?» Mange hender går opp.
«Vi er her for å feire ‘ Emmanuel ’- at Jesus ble født, Gud kom for å være med oss, her på jorden. Og han er med oss hele tiden, og lover å aldri forlate oss.»
«Er Han til og med hos oss i landsbyen?» spør Bijli hviskende.
«Ja, kjære,» svarer mor.
«Også når jeg er på skolen?»
«Ja, Bijli. Jesus er alltid med deg.»
Dagen etter fikk et team fra Åpne Dører treffe familien. De spurte hvordan feiringen var. Badol sier: «Jeg er veldig glad for å være her. Vi feirer bursdagen til Jesus, synger og leker. Det er veldig kjekt.»
Maya legger til: «Jeg elsker sangene, kaken, jeg elsker alt! Når vi kommer hit har vi glede og fred, vi synger og danser. Vi får ikke feire slik i landsbyen.»
Hun ønsker at flere troende skal få muligheten til å delta på slike fester. «Hvis vi kunne hatt store samlinger om Jesus forskjellige steder, vil troende bli styrket sin din ånd og vokse i troen.»
De er også glade for at feiringen gir Bijli og Mohon mulighet til å møte mange andre kristne barn og lære mer om deres tro. Badol sier: «De lærer mye nytt - de får ikke denne muligheten i landsbyen.»
Å kunne feire sammen med andre troende betyr mye for dem. Badol sier: «Jeg vil takke dem som ga oss muligheten til å komme hit.» Bijli sier: «Jeg vil takke alle mine onkler og tanter som organiserte dette programmet.»
Julefeiringen kan ikke vare evig. Snart var det tiden for Bijli og hennes familie å reise hjem. Selv bare ved å komme til denne feiringen, tiltrekker de seg negativ oppmerksomhet fra lokalsamfunnet. «De vil stille mange spørsmål,» sier Badol. Avvisningen familien allerede møter vil bli enda verre når lokalsamfunnet hører at de har vært på en kristen begivenhet.
Men Badol sier at til tross for konsekvensene er det er verdt. «Ja, avgjørelsen min er riktig. Jeg vil svare dem at vi er etterfølgere av Jesus Kristus, og vi reiste for å feire Jesu fødselsdag.»
Maya bekymrer seg for barna sine, som kristne i Bangladesh. Hun sier: «Vi gir melding til lærerne om mobbingen, men de kan ikke følge med hele tiden.» Badol er mer håpefull - han sier, «Jeg er ikke redd. Gud vil beskytte dem.»
Til tross for utfordringene hun står overfor, har Bijli fortsatt store forhåpninger for fremtiden. Hun sier, «Jeg ønsker å bli like god som mamma til å lage mat, og så ønsker jeg å bli lærer. Be for meg og broren min slik at vi kan studere, og at drømmen min om å være lærer skal bli oppfylt, og at broren min kan bli lege.»
Noen dager etter feiringen er Bijli tilbake i skolegården. Noen ting har ikke endret seg - hun er fremdeles alene og tegner med en pinne i skitten. Hun tegner seg - en jente med kort hår i en kjole. Men denne gangen tegner hun noen andre ved siden av seg - en høy mann med skjegg og et stort smil. Hun smiler og tenker på musikken og dansen under julefeiringen, og minner seg selv om det hun lærte: «Jesus er alltid med meg.»"
Denne julebegivenheten fant sted i desember 2019. Siden har covid-19-krisen rammet verden, inkludert Bangladesh. Bijli og familien hennes måtte holde seg hjemme under nedstengingen - Bijli kunne ikke gå på skole, og Badol kunne ikke gå på jobb.
Badol sier, «Jeg har brukt tiden sammen med barna mine og prøvd å hjelpe konen min. Barna har lvært hjemme og lekt sammen, og hatt hjemmeskole.»
Det har vært en utfordrende tid for familien. «Jeg var uten arbeid i to måneder, det var krevende å ta seg av familiens behov. Vi lever fra hånd til munn, så mangel på arbeid betyr ingen mat,» sier Badol.
Han fikk ingen støtte fra myndighetene, selv om mange av de andre landsbyboerne fikk hjelp. Dessverre har det vært mange hendelser i Bangladesh med at kristne ikke har fått hjelp - den distribueres ofte av lokale myndigheter som diskriminerer de de ikke liker.
Dine bønner og din støtte gjorde det mulig for Åpne Dørers partnere å gi familien nødhjelp. Badol sier: «For første gang fikk jeg nødhjelp. Jeg er veldig glad»
Selv om nedstengingen er opphevet, er det fortsatt begrensninger for Badol, som skal frakte passasjerer i sin lille taxi. «Det er veldig få passasjerer, så jeg tjener bare halvparten av det jeg tjente før covid-19-krisen,» sier han.
Han spør om vi kan be for deres helse og sikkerhet. Be om Guds beskytte for Badol både mot covid-19 og trafikkulykker. Be om at Gud må sørge for familiens behov. Be om at hele familien må huske på det de hørte på julefeiringen - at Gud er med dem, og har lovet å aldri forlate dem.
