Nigeria fredag 30. august 2019
Åpne Dører møtte Esther (20) for første gang i en bosetting for internt fordrevne i Maiduguri i det nordlige Nigeria i 2017. Siden den gang har bit for bit av hennes historie blitt åpenbart for oss: hennes traumatiske opplevelse da hun ble tatt til fange av Boko Haram i Gwoza, hennes tre år lange, skrekkfylte fangenskap, hennes modige flukt, og den harde fordømmelsen hun ble møtt med av lokalsamfunnet og nærmeste familie da hun kom hjem.
I løpet av de siste to årene, har Åpne Dører vært svært involvert i Esthers liv. Ved siden av praktisk hjelp, har vi også gitt traumebehandling. Hun har vær med i et unikt kunstprogram som nå brukes for å skape oppmerksomhet rundt kristne Nigerianske kvinner som har vært i fangenskap. Vi startet også en skrivekampanje for henne. Åpne Dørers medarbeider Hanna* besøkte nylig Esther for å overlevere noen av brevene vi har mottatt, inklusiv et brev som kom fra en helt uventet person.
Da vi ankom høyskolen i Maiduguri, der hun nå går for å studere kroppsøving, fant vi en opprømt Esther. Hun var på vei hjem fra bibelstudier, men da hun oppdaget oss, løp hun oss i møte, klemte oss og smilte fra øre til øre.
«Jeg har hatt det bra!», fortalte hun begeistret. «Men, for å være ærlig, så har det ikke vært en lett reise. Det er vanskelig for meg å håndtere studiene etter å ha vært så lenge borte fra skolen. Likevel er jeg fast bestemt på å fortsette til jeg blir ferdig. Gud hjelper meg, og hadde det ikke vært for hans nåde, så ville jeg sakket akterut, som mange andre jenter gjør, og dermed mistet håpet. Jeg tror at Gud har gode planer for livet mitt», sa hun, og glemte nesten å puste mens hun oppdaterte oss.
Vår samtale gikk etter hvert inn på hennes relasjon til sine besteforeldre, et langt mindre hyggelig emne. På dette området er ting fortsatt svært vanskelig.
Hennes besteforeldre, eller snarere hennes ste-bestemor, ønsker verken å ha Esther eller Becky i nærheten. Mens Esther nå går på høyskolen, er Becky hos Esthers tante i en lokal IDP-leir (IDP = Internally Displaced Person = flyktningeleir). Esther er ikke sikker på hva hun vil gjøre i skoleferien, siden det ikke er plass til henne i leiren.
Da hun reflekterte over livet sitt, og uttalte at «det føles urettferdig innimellom», var øyeblikket kommet for å overlevere vår spesielle oppmuntringspakke. Først ut var et veldig spesielt brev fra Englands utenriksminister, Jeremy Hunt. Da jeg rakte henne brevet og forklarte hvem som var avsender, ble hun stående og se forvirret på det før hun til slutt spurte «Hvordan kjenner han meg?»
Kristne over hele verden har fått høre din historie. De er så bekymret for deg. De ber for deg», forklarte jeg. Ansiktet hennes ble fylt av et stort smil mens hun holdt brevet tett inntil brystet. Det er umulig for meg å beskrive gleden i ansiktet hennes da hun leste brevet, og da det gikk opp for henne at folk bryr seg så mye om henne.
Esther skrev umiddelbart et svar: «Kjære herr utenriksminister, jeg ble sjokkert da teamet kom og besøkte meg i Maiduguri for å overlevere et brev fra deg. Jeg ser det som et stort privilegium som jeg vil takke deg for. Gud velsigne deg, i Jesu navn. Du viser at du bryr deg om meg, og gir meg oppmuntrende ord. Jeg kjenner meg elsket. Gud velsigne deg. Vær så snill å be for meg og Becky. Takk og Gud velsigne deg. Esther.»
Det var ennå mer kjærlighet og oppmuntring på vei. Da vi rakte henne sekken med brev fra støttespillere, trodde hun ikke sine egne øyne. “Hva er dette…?”, undret hun, før hun utbrøt; “Ååå! Nydelige kort!”, da det fargerike innholdet kom til syne i sekken.
En lang stund fortsatte hun å åpne de forseglede konvoluttene og leste brevene hun hadde fått. Becky satt ved siden av og lekte mens hun spiste kjeksene sine. Det var et nydelig skue å se mor og datter sitte sammen mens Esther leste brevene høyt og viste Becky noen av de fargerike tegningene fra barna! Hun ble helt overveldet da hun forsto den enorme omsorgen og kjærligheten som troende over hele verden har for henne. “Takk for disse oppmuntrende ordene! Gud velsigne deg”, var de eneste ordene hun kunne si.
Da vi avsluttet vårt besøk hos Esther, ble jeg slått av den sterke kontrasten mellom avvisningen fra sitt eget folk og kjærligheten og omsorgen som hun mottar fra den verdensvide Kristi Kropp. Dette gir henne en opplevelse av tilhørighet. Takk til alle som tok seg tid til å skrive til Esther. Din gode oppmuntring styrker henne og gir henne håpet tilbake. Det hjelper henne å innse at hun absolutt ikke er alene!
