Nigeria mandag 8. mars 2021
Maiduguri, hovedstaden i delstaten Borno i Nigeria, har alltid blitt kalt ' fredens hjem'. Men siden 2009 har freden forsvunnet. Nå er det frykten som streifer rundt i gatene. Dette er fødestedet til Boko Haram, hvor gutter blir brutale krigere for et kalifat. Amina er en av mange som bærer arrene etter det islamske opprøret, som fortsatt pågår. I 2012 angrep Boko Haram hjemmet hennes. I 2017 ble hun kidnappet og holdt som gissel i åtte måneder. I dag formidler hun håp.
Amina bodde i Maiduguri sammen med mannen sin, Daniel, datteren og fire sønner. Familien var aktive i menigheten, og støttet og hjalp andre der de kunne. Da Boko Haram-opprøret startet i dette nordøstlige hjørnet av Nigeria, vurderte de aldri å dra. «Jeg takker Gud for at jeg kjenner Hans Ord og at Bibelen ikke legger skjul på at forfølgelse er en del av livet. En kristen skal ikke være redd.»
Boko Haram kjente til Aminas familie. 2. oktober 2012 hamret det plutselig på døren. Barna prøvde å advare foreldrene, da de så Boko Haram ta seg inn på området med makt. Men det var ingenting de kunne gjøre.
«De befalte guttene å legge seg på gulvet», forteller Amina rolig. «De bandt hendene deres bak ryggen. Så spurte de mannen min: ‘Hvor er bilnøkkelen din? Hvor er dokumentene dine? Hvor er pengene dine?’ De tok alt, til og med klærne våre. En av mennene henvendte seg til Daniel og sa: ‘Denne dagen er din, men ikke morgendagen.’ Da jeg hørte dette, begynte jeg å be: ‘Gud, jeg vil ikke bli enke. Herre, hjelp meg!’»
Full av redsel så Amina angriperne føre ektemannen og sønnene ut. «De prøvde få dem til å fornekte sin tro. De sa til Daniel: ‘Hvis du ikke fornekter Jesus, dreper vi deg.’»
Men Daniel og sønnene holdt fast på sin tro. Først drepte de Daniel. Han døde mens han ba. Deretter kuttet de nakken til den eldste sønnen, Daniel, så Manga, den nest eldste. Da de kom til den tredje sønnen, Kambu, begynte angriperne å krangle. I henhold til lovene deres var han for ung til å drepes. «De tok fram klærne hans og så at han var for liten. De lot ham gå inn i huset igjen», forteller Amina.
Like etter forlot angriperne dem, mens de sa til hverandre: «Vi lar de to guttene være, de kommer til å dø.»
Amina ropte etter hjelp. Mange hadde flyktet, men en kvinne kom til og ringte politiet. Amina visste at Daniel var død, men hun håpet at søn-nene kunne reddes.
Da politiet endelig kom, nektet de å komme inn fordi angriperne hadde festet sprengstoff til porten. De nektet også å frakte dem til en bil utenfor inngjerdingen. Amina følte seg hjelpeløs. «Jeg visste ikke hva jeg skulle g jøre. Heldigvis kom noen venner til hjelp. De fikk guttene mine inn i bilen og tok dem til sykehuset.»
Aminas sønner overlevde. De var innlagt på sykehus i en måned. Knivene hadde skåret gjennom hud, vener, sener og bein, og etterlot seg dype arr i nakken. Manga forteller: «Først skammet vi oss over arrene og prøvde å dekke dem til. De vekket oppmerksomhet. Men senere skjønte vi at de er et vitnesbyrd om at Gud eksisterer.»
Amina fikk posttraumatisk stress og depresjon etter mannens død. Ved Guds nåde fikk hun hjelp. Men Boko Haram var ikke ferdig med henne ennå.
Nesten fem år senere, 20. juni 2017, reiste Amina sammen med en gruppe til svigerinnens begrav-else i Maiduguri. Hun forteller: «Vi pratet sammen i minibussen, da vi plutselig hørte skudd. Vi søkte dekning på gulvet, mens jeg ba: ‘Jesus, Jesus, Jesus – vær meg nådig! Herre, dersom jeg dør i dag, hva med mine farløse barn? Du har lovet meg å få bli hos barna mine.’ Deretter sa jeg: 'Herre, la din vilje skje!'»
Amina fortsatte å be ordene fra Salme 118, 17: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger.»
Da skytingen stanset, hadde angriperne drept sjåføren og alle mennene i minibussen. Amina hadde tre skuddsår. «Etter det føltes hodet mitt tomt, som om jeg var død.» Da hun våknet til igjen, befant hun seg i Sambisa-skogen; et kjent skjulested for Boko Haram. Der ble hun operert for å få kulene fjernet.
Sammen med de andre kvinnene som var tatt til fange, brukte Amina de neste fem ukene til å faste og be. «Vi ba uten opphold. De sendte imamer som forkynte for oss. Etterpå spurte de: ‘Vil noen av dere fornekte Jesus? Da blir dere en del av folket vårt; og får frihet sammen med kvinnene våre.’ Ved Guds nåde holdt vi sammen, ingen av oss fornektet Jesus. For oss var livet Kristus, og døden en vinning. Hver søndag pleide vi å holde helligdag, slik vi var vant til. Men da de hørte sangen vår, truet de oss. Dersom vi gjorde det igjen, vil det bety slutten.»
Alle årene Amina hadde brukt til å lese i Bibelen hjalp henne å holde troen sterk. «Bibelen sier at du skal lære barna Guds ord mens de er små. Når barna vokser opp, vil de ikke glemme det. I Sambisa-skogen holdt vi gudstjenester med versene vi hadde lært utenat.»
«Vi levde under vanskelige forhold med sult og frykt. Jeg ba: ‘Gud, jeg kjenner ikke djevelen. Det er Deg jeg kjenner. Så ta ansvar. Det må være en grunn til at du har tatt vare på meg gjennom alt dette. Hjelp meg å oppfylle din plan for livet mitt.»
«Lederne deres kom og intervjuet oss. Jeg ba på våre vegne, og de brakte det videre til den nigerianske regjeringen. Vi var takknemlige over å vite at familiene våre skulle få et livstegn fra oss. Etter at lederne hadde snakket med regjeringen, kom de tilbake og sa: ‘Selv om myndighetene vil forsøke å redde dere, skal vi gjøre dere til slavene våre. Dere skal ikke hjem!’»
Etter lange forhandlinger ble kvinnene endelig frigitt. «Jeg ble tatt imot med begeistring da jeg kom hjem. Mange hadde møtt opp sammen med barna mine; både venner, naboer og folk fra kirken. De fylte huset vårt, løftet meg på gullstol og gledet seg. Selv gikk jeg inn i rommet, knelte ned og ba før jeg gikk ut til de andre igjen. Jeg begynte å synge: ‘Ved hans nåde lever jeg, det er derfor jeg synger. Herren Gud reddet livet mitt.’»
«Åpne Dører har vært til stor hjelp, spesielt har det vært viktig for meg med traumehjelpen jeg har fått. Er du traumatisert, har du mye å bearbeide; både frykt, isolasjon og sinne. Undervisningen har hjulpet meg - ved Guds nåde.»
Din støtte har også gjort det mulig for Åpne Dører å hjelpe Amina med å fullføre huset, samt gi henne nødhjelp under covid-19:
«Dere ga oss mat; noe som var til stor hjelp. Jeg hadde bekymret meg: ‘Hva skal jeg g jøre etter denne måneden?’ Jeg var ikke ferdig med å betale husleien - og så kom matvarene. Det var en stor lettelse. Takket være dere har jeg erfart Guds kjærlighet, både g jennom traumebehandlingen og annen hjelp. Dere viser kjærlighet ved å ta vare på dem som lider, er traumatisert og har det vanskelig. Dere hjelper dem til å se at Gud fortsatt finnes.»
«Jeg vil be for alle som støtter oss i Nigeria, spesielt Åpne Dører. Jeg ber om at dere ikke skal bli slitne, mens dere jobber utrettelig for å styrke Guds folk. Måtte Herren belønne dere og velsigne familiene deres. Måtte Han gi dere god helse og fremme dere i alle ledd. Og jeg ber om at dette må vedvare – helt til Herren Jesus Kristus kommer. I Jesu navn!»
Boko Haram har for alltid forandret Aminas liv. Men gjennom din støtte har Gud helbredet henne. «Nå fokuserer jeg på Gud og barna mine. Alt som hendte meg, har dradd meg nærmere Ham.»
* Sitater redigert for lesbarhet
Når har du mulighet å sende en oppmuntrende hilsen til Amina, Daniel og Manga. Mer informasjon her.
* Sitater redigert for lesbarhet
