Iran fredag 4. juni 2021
Saghar fant setet sitt på flyet. Hun hadde skjerfet løst rundt hodet mens hun fiklet med hendene i fanget. Hadde hun visst at navnet hennes ble ropt opp over høyttalerne på flyplassen, hadde hun vært enda mer nervøs. Hun prøvde å presse seg til å se ut vinduet for å ta et siste farvel med hjemlandet, men frykten stanset henne. Dersom det hemmelige politiet fant henne, ville hun ende opp i Irans mest beryktede fengsel.
Saghar vokste opp i en muslimsk familie. Hun møtte Jesus gjennom en drøm. «Følg meg», sa Jesus i drømmen. Det var en enkel og mektig utfordring som kom til å forandre hele livet hennes. Å forlate islam til fordel for kristen tro er et farlig valg i Iran. Visste hun hva det ville bety å si «Ja» til Jesus? Sikkert ikke. Men samtidig som kjærligheten til Ham vokste, gjorde også hennes mot det.
Saghar møtte andre kristne for tilbedelse og bønn. Det var alltid en risiko, men felleskapet styrket troen. De delte liv og ble en familie. Til slutt tok hun utfordringen og sa ja til den farligste jobben i menigheten; hun ble pastor.
Men så skjedde det uunngåelige: Det hemmelige politiet raidet husmenigheten.
Aggressivt, men stille trengte de seg inn i leiligheten hvor menigheten var samlet. De presset opp døren med brekkjern, men hevet ikke stemmene for å unngå oppmerksomhet fra naboene.
Før noen forstod hva som skjedde, hadde de plassert kvinnene og mennene i hvert sitt rom. Menigheten så på Saghar med fryktsomme blikk. «Hva vil skje med oss?»
Å være kristen i Iran er ikke for de skjøre. Husmenigheter i Iran opplever jevnlige raid, og mange kristne blir fengslet hvert år. Under forhør lyver sikkerhetsoffiserer og prøver å lure dem til å angi andre troende. De jobber hardt for å ødelegge kirken fra innsiden. Raidet mot Saghars menighet var ikke noe annerledes. Men hun var forberedt.
Stadig flere iranske kristne møtes for å dele kunnskap og forberede seg både praktisk og følelsesmessig på å takle et raid, med så lite skade som mulig. Bare måneder før menigheten ble raidet, hadde Saghar deltatt på et slikt møte.
På et øyeblikk ble teori praksis. Saghar ble tatt inn i stuen for å bli forhørt. Rommet var fullt av menn. En av dem filmet alt. Hun var livredd. Men hun prøvde å roe seg ned. Dette skjedde nå, og hun kunne ikke forandre det. Hun hadde en menighet å ta vare på.
Midt i redselen dukket minner opp fra det ‘forfølgelsesforberedende’ møtet hun hadde vært på. Hun måtte få fortalt noen på utsiden hva som foregikk! De trengte forbønn og noen til å kjempe deres sak. «Kan jeg gå på toalettet?» spurte hun den politimannen som virket mest hyggelig.
På badet fant hun frem telefonen, tok en selfie og sendte den. «Be for oss! Menigheten vår blir raidet!» stod det på meldingen. Mens hun holdt på å slette bevisene på telefonen, prøvde en av de kvinnlige offiserne å åpne døren med makt. Saghar hadde lært at politiet ikke har lov til å komme inn på badet. Hun uttrykte bestemt rettighetene sine og offiseren trakk seg tilbake.
Det hun hadde lært på det ‘forfølgelsesforberedene’ møtet fortsatte å være til hjelp. Da offiserene opplyste henne om at hun var arrestert, ba hun om arrestordren og forhindret dermed at de fengslet henne umiddelbart. De sa at de hadde tatt passet hennes, som var i posten av administrative grunner, men hun trodde ikke på dem. Dagen etter gikk hun til postkontoret og fant passet sitt der.
Tre dager senere kom Saghar til flyplassen, på skjelvende bein. Det ville være et mirakel om hun greidde å forlate landet! Arrestordren måtte være klar nå. Hun frøs til da hun kjente igjen den ene offiseren som hadde deltatt i menighetsraidet. Han stod i køen hun måtte gjennom. Dette var det tøffeste hun noensinne hadde opplevd.
Saghar var alene. Ingen foreldre; ingen andre kristne kunne hjelpe henne. I det øyeblikket gikk det opp for henne at bare Gud kunne hjelpe. Hennes eneste medvandrere var bibelversene hun kunne utenatt, siden Bibelen var blitt tatt fra henne under raidet. Ett av versene kom til henne: «Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.»
Akkurat som Peter gikk ut på vannet på Jesu befaling, gikk Saghar mot innsjekken til flyet. Mens offiserens øyne stirret på henne, skjedde et mirakel: Hun fikk gå ombord i flyet. Senere fikk hun vite at idet hun gikk ombord, ble navnet hennes ropt ut over høytalerne på flyplassen. De hadde akkurat mottatt arrestorderen. Men det var for sent. Saghars fly tok av.
«Jeg kunne ikke sittet her og snakket med deg, hadde det ikke vært for det ‘ forfølgelseforberedene’ kurset», forteller Saghar. Det er fire år siden hun rømte fra Iran, og vi møter henne i landet hun har søkt tilflukt. «På samlingen lærte jeg hvordan jeg kunne kontrollere følelsene og hvilke ret-tigheter jeg hadde. Jeg lærte at offiserer ofte lyver for å skape splittelse blant kristne.»
Det er ikke trygt å dele mye om Saghars husmenighet i Iran. Det vi kan si er at kirken har gått gjennom prøvelsene sammen. Offiserene påstod at de ikke hadde rett til å møtes lengre, og at Saghar hadde forrådt dem. Men menigheten trodde ikke på løgnene deres. «Det første de ønsker er å skape splittelse blant kristne», forteller den tidligere pastoren. «Det å holde sammen hjelper oss i slike situasjoner. Fellesskapet er viktig for at folk skal vokse i troen.»
Til tross for den mirakuløse flukten, har hendelsen satt sine spor i Saghar. Det første året hadde hun mareritt om raidet hver natt. Dette er bare ett av flere arr hun strever med. Det går likevel bedre med henne nå, selv om minnene fortsatt hjemsøker henne. Men hun vet at det hadde vært mye verre om hun endte opp i fengsel.
Hvordan kan vi hjelpe? «Be!» sier Saghar, og minner oss på at bønn var så viktig at hun – midt i raidet – sendte ut bønnebegjær. «Ingen kristne burde møte forfølgelse uten å være forberedt, og ingen kristne skal gå g jennom det uten at den verdensvide kirke er med g jennom bønn.»
