Nigeria fredag 19. februar 2021
I dag er det nøyaktig 3 år siden tenåringen Leah Sharibu ble kidnappet av Boko Haram. Vi har ikke fått nye rapporter om hennes situasjon, og vet ikke hvordan det er med henne nå. Leah er en av mange; tusenvis av jenter og kvinner vi ikke kjenner navnet på. Ingen nyhetsoverskrifter. Ingen kampanjer. Hannatu Ezra* var en av dem.
Hannatu Ezra (venstre) og hennes familie forsvant inn i Sambisa-skogen, der de ble holdt fanget i over to år. Siden har hun ikke hatt tid til å bearbeide traumene og sørge. Leah Sharibu (høyre).
Hannatu (35) bodde sammen med sin mann Josef* og syv barn i en landsby nær Maiduguri, hovedstaden i delstaten Borno i nordøstlige Nigeria. Området har vært et terror-hotspot i årevis, men de hadde ingen andre steder å dra.
«Da vi bodde i Maiduguri dyrket vi jorden og hadde tilgang til råvarer. Barna mine gikk på skolen. Jeg var engasjert i kvinnearbeidet. Jeg sang i koret og var til og med korleder.»
I 2017 endret alt seg.
«Det var søndag etter gudstjenesten. Vi var akkurat komme hjem da vi hørte at Boko Haram angrep. De kom mot landsbyen vår, og vi fikk beskjed om å rømme.»
«De angrep og satte fyr på kirken. Sikkerhetsvakten ble bundet fast og de dyttet ham inn i ilden. Det hele skjedde midt på lyse dagen.»
«Dagen etter sa Josef at vi måtte gjøre oss klare til å dra. Det minste barnet ble født bare noen uker tidligere.»
Hannatu og ektemannen samlet de syv barna i en minibuss sammen med andre landsbyboere. Det de ikke visste var at de var på vei inn i et bakholdsangrep.
«Vi så ingenting. Kulene kom flygene. Alle dekkene våre ble punktert, og bilen stoppet.»
Det var da hun så at skuddene hadde drept to av barna hennes. «Min lille baby og datteren min på 15 år. Det var blod var overalt.»
Boko Haram stuet de overlevede inn i en bil og tok dem til Sambisaskogen.
Hannatu og de andre fikk beskjed om at dersom de ikke fornektet Jesus, ville de ikke bli tatt hånd om. De måtte holde seg adskilt fra muslimene, som ikke ville ha noe med dem å gjøre. «De sa at vi var motbydelige. Vi fikk ikke noe å spise, selv når barna ba dem, sende de dem bort. Barna våre lette etter gress som vi spiste sammen med dem.» I løpet av mer enn to år i fangenskap kan hun bare huske tre ganger de spiste skikkelig mat.
Etter seks måneder greide Hannatus ektemann å rømme. Som så mange tusen andre som er kidnappet, lurte hun på om noen visste om situasjonen deres.
Å stole på Gud var hennes eneste alternativ. Da hun var på sitt svakeste i fangenskapet i skogen, holdt hun fast på Jesu ord i Johannes 10:29: «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.»
Hun fortsetter: «Jeg bodde der i mer enn to år alene sammen med barna mine. Jeg ble veldig syk og var så svak at jeg bare kunne ligge.»
Det var på det tidspunktet den nigerianske hæren angrep. Boko Haram ba dem løpe, men Hannatu var så syk og underernært at hun knapt klarte å løfte hodet.
«Etter at Boko Haram flyktet, stoppet skytingen. Datteren min gikk ut for å informere soldatene om at jeg var dødende. De kom inn i hytten og ba meg reise meg, men jeg klarte ikke. Da hjalp de meg inn i en bil og tok meg til sykehus.»
Hannatu og barna ble ført til Pulka, en by mellom Sambisa-skogen og grensen til Kamerun, som har seks flyktningeleirer for internt fordrevne (IDP). Pulkas beliggenhet gjør det vanskelig for humanitære hjelpeorganisasjoner å nå dem, og flere, inkludert United Nations OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs), har rapportert om akutt underernæring blant de fordrevne.
«De ga meg mat og klær, de ga også barna mine mat. Men livet i IDP-leiren var forferdelig. Det er ikke et sted hvor kristne ønsker å bo, så vi dro. Vi fikk hjelp til å dra til mine foreldre, der jeg fortsatt er i dag.»
Å flytte inn hos sin eldre mor var heller ikke enkelt. Hun har ikke noe å gi dem, hun leier en gård, og det hun får ut av den er ikke nok til å brødfø Hannatu og barna.
«Mitt opphold hos Boko Haram styrket min kjærlighet til Gud og førte meg nær Ham. Det å følge Gud er ikke noe jeg tar for gitt. Nå har jeg begynt å bli med i kvinnearbeidet igjen.»
Så langt har verken hun eller barna fått noen form for traumehjelp. Det er noe de sårt trenger. Det smerter henne å se den indre uroen hos hennes eldste datter, Nancy.
Men selv den minste omsorg når langt. «Å snakke med dere fra Åpne Dører hjelper meg, det oppleves som jeg litt lettere kan kjenne at det ligger bak meg når jeg setter ord på det til noen.»
Det har rett og slett ikke vært mye tid til å behandle traumene. Både Hannatu og ektemannen er dagarbeidere. Etter å ha vært gjenforent en liten stund, har Josef flyttet til en annen delstat i håp om å finne bedre arbeid.
«Jeg jobber for folk, for å ha penger til å brødfø barna mine. De er hjemme fordi jeg ikke har råd til å sende dem til skolen.»
Slik lever de livet nå, mann og kone adskilt på grunn av omstendigheter, og kanskje også den usagte smerten ved å bli forlatt i ‘løvehulen’.
Hennes håp for barna er det samme som enhver kristen mor. «Jeg håper at Gud vil våke over barna mine og oppdra dem til å følge Hans veier. Jeg ønsker at barna mine skal få gå på skolen. De burde studere, spise og leve sunne liv.»
Hannatus historie er et eksempel på den stadig økende målrettede volden nigerianske kristne har vært utsatt for i mer enn et tiår. I tillegg til å forsøke å imøtekomme de fysiske behov til overlevende, arbeider Åpne Dører også for å hjelpe dem å bearbeide traumene de har opplevd:
Mens verden kjemper mot covid19-pandemien, lever mennesker i Nord-Nigeria med en annen overhengende trussel - kidnapping. Åpne Dørers analyser av forfølgelse av kristne viser at bortføring er en av de største risikoene kristne kvinner i dette området står overfor.
I Nord-Nigeria, og i økende grad også lenger sør, fortsetter de alvorlige angrepene og lidelsene til kristne kvinner og jenter. Angrep fra Boko Haram og dets splittelse av ISWAP (The Islamic State in West Africa), militante fulaninomader og væpnede banditter fortsetter å terrorisere kristne lokalsamfunn. Kvinner og jenter blir voldtatt, tvunget til sexslaveri, kidnappet for løsepenger og drept. Det er en generell praksis å behandle kvinner som mindre verdt enn menn, spesielt i landlige regioner, noe som gjør dem ekstra sårbare og utsatt for å bli mishandlet.
Mennesker forsvinner hver dag, og de fleste kidnappinger når ikke internasjonale medier. En nylig rapport fra den internasjonale Røde Kors (ICRC) uttalte at nesten 23.000 nigerianere er savnet. Dette utgjør over halvparten av kidnappede på det afrikanske kontinentet, som i følge rapporten totalt utgjør 44.000. Nigerianere fra alle religionsbakgrunner blir kidnappet av Boko Haram. Samtidig er historier som Hannatus en påminnelse om at kristne som ikke vil fornekte Jesus, er ekstra sårbare for død, eller tortur og mishandling under fangenskapet.
Akkurat som tenåringsjenten Leah Sharibu - som valgte sin tro fremfor frihet valgte Hannatu og familien å holde fast på troen. De er nå fri, men lever med ettervirkningene. Leah er fortsatt i fangenskap hos Boko Haram.
