Egypt fredag 16. april 2021
Åpningen av en ny kirke, et antatt kjærlighetsforhold mellom en kristen gutt og en muslimsk jente, eller et påstått blasfemisk Facebook-innlegg; alt kan sette sinnene i kok i Øvre Egypt. Hvert år blir flere kristne samfunn møtt med ekstremistiske angrep på hus og kirker etter at de skal ha ‘fornærmet’ islam. Sjelden blir angriperne holdt ansvarlige for sine handlinger. Ramez*, en bestefar og bonde, forteller hva som skjedde i landsbyen hans.
Han har reist i timevis for å dele sin historie. Ramez er kledd i en grå jellaba, tradisjonelle klær for menn. Når han samtaler med oss, virker han engstelig. Det er ikke overraskende. Dersom fanatikerne i landsbyen finner ut at han snakker med utenlandske kristne, vil de kanskje skade ham, eller enda verre, skade et av barnebarna hans. Heldigvis møtes vi på et trygt sted.
En hendelse vi av sikkerhetshensyn ikke kan gå i detaljer på, forsaket oppstyr i landsbyen hans. Muslimske fanatikere følte at de kristne hadde fornærmet islam. De nølte ikke et sekund. «Så snart ekstremistene hadde hørt om det som skjedde, samlet de en folkemengde som gikk til det kristne området», forteller Ramez. «De angrep hele det kristne samfunnet, ikke bare de som ble sett på som g jerningsmenn.»
«Som mange egyptere i sør, bor jeg og kona mi sammen med barna og barnebarna våre. Da vi hørte mobben nærme seg, sprang vi inn.» Ramez rister på hodet når han forteller hva som skjedde videre: «De skrek fornærmelser mot kristne. Vi hørte glass knuse; og steinene traff både vegger og dører.» Han trekker på skuldrene og knuger hendene sammen. «Barnebarna mine var redde og gråt. Mødrene bar dem og prøvde å roe dem ned. Men de var også redde. De kunne ikke holde tårene tilbake.»
Hva gjør man i en så kritisk situasjon? Ramez løfter hendene og ser mot himmelen. «Ber. Det var det vi g jorde; vi ba. Konstant. Vi kunne ikke sove, så vi ba. Jeg samlet barna og barnebarna rundt meg, og så stod vi der sammen med løftede hender. Jeg sto foran dem med tårer i øynene og ropte til Gud om beskyttelse for familien min.»
Den urolige situasjonen i landsbyen vedvarte i rundt en uke. Ramez kunne ikke gå til gården for å arbeide, barna fikk ikke gå på skolen og å gå til kirken var helt uaktuelt. «Og politiet gjorde ingenting», forteller han.
Deretter satte de moderate muslimene i landsbyen opp et såkalt ‘forsoningsmøte’: et møte der tvister mellom landsbyboere blir avgjort utenfor lovverket. Forsoningsmøter fører sjelden til rettferdighet for kristne, og anbefales derfor ikke av den koptiske kirken. I Øvre Egypt ser imidlertid disse møtene ut til å være den eneste måten å nedskalere slike situasjoner. Under forsonings møter samles muslimske og kristne ledere, men også noen av de eldre mennene fra de viktigste familiene. Ramez var ikke til stede på selve møtet, men presten hans forklarte menigheten hva som måtte skje. «Alt vi ønsket var å leve, kun å leve! Presten vår sa at å godta vilkårene for forsoningsmøtet var det eneste alternativet vi hadde.»
På møtet holdt en av prestene en tale hvor han beklaget ‘fornærmelsen’ mot islam. Deretter kunngjorde de moderate muslimene dommen: Alle de kristne som hadde vært direkte involvert, måtte forlate landsbyen umiddelbart. Ingen straff for angrepene og skadene de kristne ble påført, ingen kompensasjon for de ødelagte husene. Ingen beskyttelse.
«De kristne som var involvert i hendelsen, lever ennå. Men dersom de returnerer til landsbyen, vil fanatikerne drepe dem. Er det rettferdig? Nei, ikke i det hele tatt», svarer Ramez på sitt eget spørsmål. Når vi spør hva som burde blitt gjort annerledes, blir han forvirret. Rettferdig behandling for kristne i en domstol? Rettshåndhevelse på landsbygda? Alt dette er langt unna hans realitet! Ramez tenker ikke på det som en mulighet i det hele tatt.
Alt er endret i landsbyen siden hendelsen. Trusler mot kristne øker, og Ramez’ døtre lar ikke barna leke uten tilsyn. Dersom et familiemedlem blir forsinket hjem fra skole eller kirke, frykter de kidnapping.
Ramez har ett ønske for fremtiden: At barnebarna hans skal ha et sterkt forhold til Gud. At de uansett hva som skjer, alltid kan vende seg til Jesus. Han sier: «Be om det, og be om trygghet for kristne i Egypt.»
* Navnet endret på grunn av sikkerhet
