Eritrea fredag 27. mai 2022
Da Eritrea fikk selvstyre i 1991, var optimismen til å ta og føle på. Tretti år senere er Eritrea et brutalt diktatur som forfølger enhver som av styresmaktene oppleves som en trussel. Flere kirkeledere har sittet over 10 år i fangenskap og kristne utenfor anerkjente kirkesamfunn opplever å bli arrestert og fengslet. Likevel forteller Pastor Gideon*: «Forfølgelsen har ikke stanset Kirken.»
Pastor Gideon husker dagen da dørene til kirken hans ble stengt. «Fra det øyeblikket har kristne blitt arrestert og løslatt i bølger. Noen ganger sitter de fengslet i ett år, andre i en måned. Dette skjer også i dag. Kristne blir arrestert, frigjort, arrestert og deretter frigjort. Det skjer av alle slags ‘grunner’.»
I 2002 ble det innført et krav om at alle religiøse grupper i landet utenom de fire godkjente – de eritreisk-ortodokse, katolske og lutherske kirkene samt sunni-islam – måtte registrere seg på nytt. Etter fristen for registreringen kunngjorde myndighetene at de likevel bare kom til å tillate de fire godkjente å praktisere sin tro. Deretter ble opplysningene de nå hadde fått, brukt til å stenge kirker og arrestere pastorer og alminnelige medlemmer.
De som blir tatt, risikerer å bli fengslet, torturert eller få eiendelene sine beslaglagt. For å bli løslatt forlanger myndighetene at man skriftlig gir avkall på sin religiøse tilknytning. Arrestasjon og løslatelse skjer stadig, og mange lever med vissheten om at de når som helst kan bli fengslet på nytt.
De ikke-tradisjonelle protestantiske kristne fellesskapene er den gruppen som opplever sterkest forfølgelse. Både baptister, evangelikale og pinsevenner betraktes som agenter for Vesten, og særlig opplever pinsevenner og karismatikere (‘pente’ fra ‘pentekost’ = pinse) sterk forfølgelse fra både myndighetene og den ortodokse kirken. Myndighetene regner dem som en etiopisk og vestlig infiltrasjon, mens den ortodokse kirke ser på disse kristne gruppene som en trussel mot eget hegemoni.
Forlater man et tradisjonelt kirkesamfunn, risikerer man å miste både arv og andre goder som hører til det å være medlem av en familie og slekt. I tillegg til forfølgelse fra familien, med bruk av husarrest og utfrysing, opplever de også at landets sikkerhetsstyrker gjennomfører husundersøkelser, oppsporer ulovlige møter og arresterer mennesker som forbindes med ‘pente’-bevegelsen.
Halvparten av befolkningen i Eritrea er medlemmer i et kirkesamfunn, og ni av ti kristne er med i Den eritreisk-ortodokse kirke (EOTC). Denne kirken har vært en del av Eritreas historie helt siden Evangeliet kom til landet på 300-tallet, og på mange måter regner de ortodokse Eritrea som ‘sitt’. «Ortodokse kristne har problemer med å akseptere tilhengere av andre typer av kristendom som kristne», sier en av forskerne bak World Watch List, som mener at mye av forfølgelsen bunner i de ortodokses frykt for å miste innflytelse.
Til å begynne med fikk arrestasjonene støtte fra den ortodokse kirken i landet. Men da myndighetene begynte å angripe lederne for Den eritreisk-ortodokse kirkes vekkelses- og fornyelsesbevegelse, Medhane Alem, ble det protester. Da patriark Abune Antiokos nektet å godkjenne et krav om utestengelse av 3000 medlemmer av Medhane Alem fra Kirken, ble han beskyldt for forræderi, avsatt og satt i husarrest fra 2007. Der ble han sittende til han døde i februar i år, 94 år gammel.
Kristne eritreere trues av arrestasjon og lange fengselsstraffer, uten lov og dom og uten mulighet til å anke. Forholdene er urovekkende i landets store nettverk av formelle og uformelle fengsler. Mange sitter i overfylte fengselsceller eller overopphetede skipskontainere.
«I fengselet i Asmara, hvor mange kristne sitter, er forholdene ekstremt dårlige. Noen av cellene er veldig små. Det er umulig å bevege seg», forteller pastor Gideon. «Det finnes heller ingen vinduer i cellene.»
Han snakker av erfaring, og har selv vært i Eritreas beryktede fengselssystem. Totalt seks og et halvt år tilbrakte pastor Gideon i fangenskap, over tre av dem i Asmara, hovedstaden i Eritrea. Noen ganger ble han holdt i et større rom sammen med andre fanger. Andre ganger ble han isolert i en liten celle på én ganger to meter. Torturen han opplevde var både mental og fysisk. Ingen metoder skulle være uprøvd når det gjaldt å presse dissidenter til å fornekte troen i bytte mot friheten.
Pastor Gideons tro ble virkelig testet mens han satt i fengsel. Han forteller: «De truer deg og presser deg til å fornekte troen og hate den. Fristelsen til å fornekte Jesus var svært reell, det er tøft å tenke tilbake på. Men ved Guds hjelp holdt vi fast på troen. Ved ikke å fornekte troen, ble fengselstiden forlenget. Hadde vi gitt etter for presset, ville de ha satt oss fri tidligere.»
Selv i fengsel var pastor Gideon ivrig etter å dele Evangeliet med andre fanger – og vakter: «Da vi vitnet om Jesus, var det noen av vaktene som tok imot Ham som sin frelser. Noen av de lykkelige øyeblikkene i fengselet var da nye fanger tok imot Jesus. De var blitt fengslet av andre grunner. Vi fortalte dem om Jesus, og noen få tok imot Ham. Også flere muslimer kom til tro.»
Han forteller videre: «Gud møter deg med nåde. Vi var i stand til å se Guds nåde mens vi var der. Midt i lidelsen søkte vi Gud. Vi ba.»
Gjennom tiden i fangenskap har pastor Gideons tro og tjeneste vokst. «Kristen tro er vår livsstil. Det er for Jesus jeg lever. Dette er mitt kall. Etter at jeg ble løslatt, har tjenesten min vokst. Jeg ser at kraften og nåden som Gud har gitt etter tiden i fangenskap, er større enn før.»
Pastor Gideon fortsetter i sin tjeneste for Gud - selv om han vet at han når som helst kan blir fengslet igjen.
Motstanden er stor for dem som lar seg forvandle av Evangeliet i Eritrea. Mange har brukt sine beste år i fengsel – uten lov og dom og under forferdelige soningsforhold. Likevel er ikke kirken en nedbrutt kirke.
Mennesker i Eritrea fortsetter å la seg forvandle av Evangeliet – til tross for presset og farene de står overfor. Pastor Gideon er ofte i samtaler med nye troende: «Vi sier til dem at de ikke bare må ta imot Jesus. De må være forberedt på å møte utfordringer og på at de kan bli fengslet. Vi gleder oss over at Evangeliet blir spredt – nå mer enn noen gang tidligere. Det er særlig de unge som kommer til Jesus. Forfølgelsen har ikke stanset Kirken.»
Videre forteller han: «Ledere blir arrestert, men nye kommer til. Disipler blir fengslet, og nye reiser seg. Kirken fortsetter å utruste ledere og disipler. De er ikke redde for fengsel og død. Slik er den generasjonen Kirken har oppdratt.»
Omstendighetene kirken i Eritrea er underlagt, utfordrer oss alle. Som kristne er vi kalt til å stå sammen som familie – ett i Ham som gav sitt liv for oss. «Må de alle være ett», står det i Johannes 17:21, «slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»
La oss løfte fram kirken i Eritrea, og be ut dette verset.
*Navn er endret av sikkerhetsgrunner
En av drivkreftene i World Watch List er det vi kaller ‘konfesjonell proteksjonisme’ – at kristne forfølger andre kristne. Ofte ser vi dette der gamle, historiske kirkesamfunn ser på seg selv som bærere av landets kristne kultur, og hvor andre grupper blir sett på som inntrengere og eksponenter for utenlandsk påvirkning. Konfesjonell proteksjonisme ser vi for eksempel i Russland, Etiopia og deler av Midtøsten. Kanskje er dette den tristeste av alle drivkreftene, siden Jesus så instendig ba om at Hans etterfølgere måtte være ett (Joh 17:21).
