Undersider

Ladi fra Nigeria

Vil du skrive en hilsen til Ladi fra Nigeria? Det betyr mye å få oppmuntring og vite at hun ikke står alene midt i store utfordringer. Dette er hennes historie:

Ladi fra Nigeria

Mitt navn er Ladi B, og jeg er 26 år. Sønnen min, Emmanuel, som ble 3 år i april, er sammen med meg. I 2015 kom Boko Haram til vår landsby, løp vi for livet og fant en hule som vi gjemte oss i; min mor, min eldre søster, min bror og jeg sammen med mange andre. Vi trodde at vi var trygge, men de fant oss og tok alle sammen med til en leir. Jeg var 22 år og den yngste blant kvinnene. 

Da de ville tvinge meg til å gifte meg med en av dem, sa jeg: «Vær så snill, jeg kan ikke gifte meg med noen av dere. Moren min er veldig syk, dessuten kjenner jeg ingen av dere». Jeg prøvde å overbevise dem, men de gav meg et valg: jeg kunne enten gifte meg med en av dem eller bli satt ut i Sambisaskogen alene. «Du må velge nå», sa de. Min mor forhandlet med meg: «I stedet for denne konstante ydmykelsen og overgrepene som vi gjennomgår, kanskje ville det vært bedre om du giftet deg enn å bli forlatt i skogen. Du vet jo ikke hvor og med hvem du ender opp med der, skogen er infiltrert av Boko Haram-krigere.»

Jeg giftet meg, og håpet på muligheten til å flykte. Det tok ikke lang tid før jeg ble gravid. Etter at jeg fødte sønnen min, Emmanuel, bestemte jeg meg for å flykte. En kveld kom jeg meg opp og løp av gårde så raskt jeg kunne. Militære tjenestemenn fant meg, og tok meg med til leiren sin, der jeg ble i to uker. Derfra ble jeg overført til en leir for internt fordrevne i Maiduguri.

Folk lider veldig i disse leirene, og spesielt kvinner som har flyktet fra Boko Haram blir ydmyket, etter det som har skjedd med dem. Mange mennesker hånet meg og sa fryktelige ting om meg. Hver gang jeg hørte disse ordene, knuste det hjertet mitt.

Jeg var ikke lenger meg selv, og holdt meg innendørs hele tiden. Jeg ønsket ikke å være sammen med andre mennesker. Men de kristne som jeg møtte i leiren, var veldig hjelpsomme mot meg. De oppmuntret meg, og sa alltid at «vi takker Gud for at han har fått deg trygt ut av hendene på disse onde menneskene.» De ga meg også mat og klær.

Åpne Dører inviterte meg til et traumeprogram. Det va til stor oppmuntring og hjelp for meg. Jeg traff jeg ikke bare det nigerianske teamet, men også utenlandske medarbeidere. Det var første gangen jeg en utlending ansikt til ansikt. Under traumeseminaret laget vi selvportrett, det likte jeg. Jeg hadde aldri før holdt en penn, men gjennom kunstprosjektet lærte jeg meg å tegne.

 

Da jeg tegnet meg selv, tenkte jeg på hvordan livet behandler deg noen ganger, men da jeg så på bildet senere, så jeg hvor vakker jeg er. Vi fikk mye oppmuntring, og jeg ble virkelig velsignet. Hvis jeg ikke hadde fått plass på dette programmet, så vet jeg ikke hvordan livet mitt ville ha vært. Jeg har lært meg å være tålmodig, og overlate alt til Gud.

Takk til våre brødre og søstre over hele verden som har gitt oss muligheten til å delta i traumeprogrammet, og takk for at dere har kommet til Nigeria for å være sammen med oss.

BØNN

Jeg ønsker at brødre og søstre over hele verden skal hjelpe meg gjennom å be om at Gud skal gi meg større tålmodighet i livet. Slik kan jeg fortsette å gi slipp på de vonde tingene som møter meg. Be om at Gud må hjelpe meg til å stå sterk for ham, slik at jeg til slutt vil høre at Gud sier til meg; «vel gjort, min gode og trofaste tjener, kom og gå inn til hvilen.» Vil du være med å be om at jeg skal komme tilbake på det rette sporet i min vandring med Gud.

Be også om at min mor, bror og søster, som fortsatt blir holdt fanget, skal bli løslatt.  

Skrivekampanjen avsluttes 31.desember 2019

Tilbake