Overskrifter rundt om i verden hyllet onsdag 2. mai innføringen av Aung San Suu Kyi i parlamentet som begynnelsen på en ny æra i Burma, offisielt kjent som Myanmar. Men for de 150,000 Internally Displaced People (IDP) [Internt forviste mennesker] som lever i den østlige delstaten Karens 4000 IDP leirer, handler livet fremdeles om landmineeksplosjoner, angrep fra skytevåpen og bombekastere, og muligheten for en endelig krig mellom bevæpnede opprørere og den burmesiske hæren.
Som del av sine reforminitiativ forsøker den burmesiske regjering å få til våpenhvileavtaler med bevæpnede etniske grupper. Opprørere fra Karen tror imidlertid at samtalene er regjeringens strategi for å kjøpe seg tid og forberede en konfrontasjon.
"Vi har sett lignende innsats fra regjeringen i 1949, 1963, 1996 og 2004, men hver gang brøt samtalene sammen," sa Saw Htee Ler, en opprørsleder i Karen National Liberation Army (KNLA), den bevæpnede vingen av KNU, som har kjempet for selvstyre i mer enn femti år.
Han sa at regjeringens strategi er å engasjere KNU i fredssamtaler slik at militæret kan bringe inn forsyninger – våpen, ammunisjon og mat – til de KNU kontrollerte områdene uten at det skal komme til sammenstøt.
"De har klart å bringe fritt inn forsyninger i store mengder uten at våre menn har angrepet dem på grunn av prøvefredsavtaler som ble laget i januar," sa Ler. "De ser ut til å gjøre seg klare for større militæroperasjoner mot oss i nær fremtid."
Aw John Nay Moo, en kommandosoldat fra KNLA’s "Spesialstyrke," sa at KNLA fremdeles rekrutterer og lærer opp folk.
"Fredssamtaler betyr ikke at kampen er over," sa han. "Vi må hele tiden være rede til mulige sammenstøt."
Kristne sivile er mål
De fleste av Burmas kristne kommer fra de etniske minoritetsgruppene i Karen, Karenni, Kachin og Chin og er overveiende baptister. Det anslås at rundt 1.4 millioner fra Karen og Karenni, 1.1 millioner fra Chin og 900 000 fra Kachin er kristne.
Mens det stort sett er en kamp for selvbestemmelse i alle etniske delstater og alle sivile lider i skuddvekslingen, blir de burmen-buddhistisk dominerte burmesiske troppene ofte anklaget for å være hardere mot kristne sivile enn mot sine buddhistiske motparter.
Ler, som voktet en base på en høyde omkring 30 minutter fra en IDP-leir, sa at militært personell jaktet på sivile fordi de blir sett på som en KNU styrke.
"Og kristne blir jaktet på simpelthen fordi regjeringstroppenes religion er buddhisme," sa han.
Ler sa at han har sett bilder av brente kirker og har mottatt rapporter om slike hendelser.
Aw John Nay Moo, en kommandosoldat fra KNLA Spesialstyrke, var enig i at kristne sivile oftere blir angrepet enn sivile buddhister. Han henviste til en episode i Pekey Dar landsby i Papu-distriktet under området til KNLA-brigaden, hvor tropper brant ned en kirke og "klinte avføring på Bibelen." Moo sa at han hørte om hendelsene fra pastoren.
Ler og Moo, som sa at de er kristne, sa at de ble med i KNLA for å beskytte sitt land og sitt folk.
Saw Tu Tu, leder for Karen Flyktningekomité, sa at mens alle sivile opplever angrep, vil troppene aldri drepe en buddhistmunk. "Militæret søker vanligvis ly i buddhisttempler," la han til.
Enkelte kirker blir imidlertid angrepet på grunn av misforståelser, sa han.
"KNLA-soldater løper til bakketopper – det er der kirkene vanligvis er bygget – for å ta strategiske posisjoner når militæret angriper dem, " sa Tu. "Og tropper tror at kulene blir avfyrt fra kirken, og dermed gjengjelder de skytingen."
Naw K’nyaw Paw, et aktivt medlem av Karen Kvinneorganisasjon, som nettopp vendte tilbake fra en tur til flere Karen landsbyer, sa at mange kristne setter inn buddhistiske statuer og beholder buddhistiske bilder i hjemmene for å forhindre angrep.
"En landsby der de fleste er kristne i området til KNU Brigade 1, har blitt en buddhistisk landsby, og kirken der har blitt konvertert til et buddhisttempel, slik at regjeringens tropper ikke skal angripe dem," sa Paw.
"Hvite og Brune soner!"
I "Hvite" og "Brune Soner," hvor regjeringen har full eller delvis kontroll, blir instrukser gitt på burmesisk og ikke på Karen- språket, la hun til.
"De underviser ikke en gang Karen historie," sa Paw. "Regjeringen søker helt klart å få til kulturell ensartethet. Vi frykter at vi vil blir integrert inn i den burmesiske kultur hvis vi gir opp kampen vår."
Kvinner lider mer, sa hun, og merket seg at regjeringssoldatene tvinger lokalbefolkningen, inkludert kvinner, til å arbeide som bærere, og kvinner blir ofte seksuelt trakassert.
Det har også kommet frem i lyset enkelte tilfeller av utpressing, men de fleste av karen-folket tror at det er isolerte tilfeller og fastholder at KNU-politikk strengt forbyr uetisk praksis.
Den religiøse dimensjonen i konflikten kan også ses i opprinnelsen av KNU. Julaften 1948 startet burmesiske styrker et bombe-og- skyte angrep på en kirke i Mergui i sørlige Tenasserim Division, skriver forfatter Ashley South i sin bok: "Ethnic Politics in Burma: States of Conflict." Mer enn 80 Karen-personer ble drept og mange såret. Dette ble fulgt av utviklingen av burmesiske tropper i delstaten Karen i januar 1949. KNU ble dannet da, og etterfulgt av KNLA.
I 1961 godkjente regjeringen til den daværende statsminister U Nu en statsreligionslov i en felles sesjon med parlamentet, der buddhisme ble gjort til statsreligion. Dette fordypet overbevisningen til de etniske minoritetene at Unionsregjeringen ble brukt som et verktøy for burmanisering og "okkupasjon" av deres områder. Dette kom etter dannelsen av KIO, hovedsakelig bestående av kristne, og deres bevæpnede vinge, Kachin Independence Army (KIA) i delstaten Kachin som grenser til Kina.
I den overveiende kristne delstaten Kachin har regjeringstropper angrepet KIA-soldater og sivile siden en 17 år gammel våpenhvile brøt sammen i juni forrige år. Kampene har fortrengt med enn 75 000 mennesker siden det, ifølge Kachin Development Networking Group.
Nå nylig skjøt burmesiske tropper bomber mellom Bhamo-området og byen Laiza den 26. april på tross av pågående fredssamtaler. Skytingen drepte to barn og såret to sivile voksne i Kone Law landsby, rapporterte Kachin news Group. Samme dag ble det rapportert om harde kamper i nærheten av den nordlige byen Laiza, KIO’s hovedbase, da opprørere forsøkte å blokkere den burmesiske hærs forsøk på å levere forsterkninger og forsyninger til en strategisk arméposisjon.
Rundt 3000 regjeringsstyrker har flyttet inn på steder rundt Laiza, ifølge Agence France-Presse.
"De forbereder seg på å angripe KIA-basen i Laiza … de har forsterket en mengde av troppene og har sendt mye artilleri, men de har ennå ikke angrepet noen," skal en anonym tjenestemann ha sagt.
Nyo Ohn Myint, et seniormedlem av Aung San Suu Kyi’s Nationale League for Democracy parti, som hjelper regjeringen å etablere fred med etniske bevæpnede grupper, sa at det er mistillit med dype røtter mellom de to sidene, og det hindrer fredsforhandlingene. Han håpet på en endring i relasjonen mellom de to sidene rundt år 2020.
Liten eller ingen endring
Blant motstridende mediereportasjer om hvordan reformer har påvirket etniske minoritetsdelstater langs Burmas grenser, hvor de fleste kristne bor, møtte nyhetsbyrået Compass de forflyttede sivile og opprørere fra KNLA i en IDP-leir på en høyde omgitt av landminer. De 3000 menneskene i denne leiren lever i et skogområde som den burmesiske hær uoffisielt har erklært som "Svart sone," et område som helt er kontrollert av opprørerne.
Regjeringstropper stasjonert ikke så langt fra høyden kan skyte ikke bare på opprørerne, men også på de sivile.
"Jeg aner ikke om reformene som blir introdusert i ’Burma Proper,’" sa den 59 år gamle Pohla Win, en leg leder fra en baptistkirke i leiren. "Jeg har nettopp hørt om det på BBC burmesisk radio."
Win satt på gulvet i huset sitt, som er laget av bambus og tørre blader, og ser utover Salween-elven hvor Karen-barn svømmer.
"Jeg og familien min vil bli drept på veien hvis vi forsøker å dra tilbake til landsbyen vår," sa han.
Win sa at han flyktet fra landsbyen i 1985 etter at burmesiske tropper lanserte en offensiv i området. Men han kom til denne leiren 18 år senere, etter å ha flyktet fra en landsby til en annen, der han gikk i områder hvor landminer hadde blitt lagt ut av både militære og opprørere. De fleste av familiene her har lignende historier om hvordan de nådde frem til leiren.
Det er en relativ fred i delstaten etter et forsøk på avtale ble nådd mellom KNU og regjeringen i januar.
"Regjerings-sjekkpunkter er nå mindre strenge, og det er færre sammenstøt mellom tropper og Karen soldater," sa Paw fra Karen Kvinneorganisasjon. Men det er "absolutt ingen endring" i "Den svarte sonen", la han til.
I februar ankom mer enn 1100 nye flyktninger, rundt 450 av dem kristne, til de sju flyktningeleirene i Thailand, "som viser at det var sammenstøt mellom tropper og Karen soldater etter fredsavtalen i januar," sa Tu i Karen Refugee Committee. Dette er i tillegg til de eksisterende 74 000 registrerte og 53 000 ikke registrerte flyktninger i disse leirene.
Karen-folket er blant de seks andre ikke-burmesiske etniske gruppene –inkludert Karenni, Kachin, Chin, mon og Shan – som ikke ser på sitt land som en del av Burma. Da de var under britisk styre, som endte i 1948, var delstatene hvor de etniske folkene bodde kollektivt kjent som "grenseområder" og ble administrert separat av britene, som var imot "Burma Proper," som var, og er, hjem for de etniske burmanere, de fleste buddhister.
Etter uavhengigheten – mens ledere for etniske minoriteter diskuterte med deres burmesiske motpart hvilke vilkår de kunne gå med på i den nye Unionen Burma – ble grenseområder antatt å være del av unionen under ledelse av statsminister U Nu, en burmesisk nasjonalist. Borgerkriger oppstod og fortsetter i dag.
Den burmesiske president Sein er fra Union Solidarity and Development Party, som vant de fleste setene i parlamentet under valget i november 2010, et valg som ble sett på fusk. En kilde nær regjeringen sa at splittelsen mellom de moderate og de kompromissløse i militæret var reell, og at de kompromissløse kanskje forsøkte å sende signaler til presidenten om at den militære "gamle garde" fremdeles sitter med makten.
Grunnloven i Burma gir mer makt til militæret enn til den sivile presidenten og reserverer en fjerdedel av setene for militære tjenestemenn i lovgivende forsamlinger på alle nivå.
Muligheten for full krig kan ikke bli utelukkes selg om det er mot president Seins vilje. Etniske bevæpnede grupper sier at de er forberedt på å ta militæret, noe som kan lede til et sivilt tap uten sidestykke.
Kilde: Compass Direct News