Farlig å konvertere i Norge

MBB-460pxUtsagnet i overskriften kunne vært fulgt av både spørsmålstegn og utropstegn. For 25 år siden opplevde jeg at en muslim fra Iran som vendte om til kristen tro i Norge, fikk drapstrusler fra sin egen far og øvrige familie. Iranske asylsøkere som kom til tro på Jesus, var redde for andre iranere som de fryktet rapporterte til iranske myndigheter. En ung mann fra Bangladesh ble kastet ut fra hjemmet sitt. Nå erfarer vi at vold og andre former for forfølgelse tiltar også i Norge mot dem som forlater islam og blir kristne.

Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke (MKR) og Islamsk Råd Norge (IRN) kom i 2007 med en fellesuttalelse der det heter: Vi tar avstand fra og ønsker å motvirke vold, diskriminering og trakassering som følge av at mennesker ønsker å konvertere eller har konvertert fra en religion til en annen, enten det skjer i Norge eller i utlandet.
MKR og IRN skal ha ros for å ha kommet med flere viktige uttalelser sammen, som for eksempel mot religiøs ekstremisme og "stopp volden mot kristne i Pakistan". Uttalelsene finnes på Mellomkirkelig Råds nettside.


MKR og IRN informerer om at fellesuttalelsen fra 2007 er enestående. Uttalelsen er oppmuntrende og et viktig verktøy for holdningsskapende arbeid. Men den er, som det understrekes, enestående. Ingen av de store lovskolene innen sunni-islam har en slik lære. Tvert imot, det læres at apostasi fra islam og i særlig grad aktiv konvertering til en annen religion må straffes.


Koranen foreskriver ikke direkte noen dennesidig straff for frafall (apostasi) fra islam. Den muslimske lederen Gamal Al-Banna (1920-, den yngste broren til stifteren av Det muslimske brorskap i Egypt) avviser dødsstraff som uislamsk. Det samme gjør bevegelsen "Koranen Alene". I den forbindelse kan det nevnes at ca. 50 muslimske land ikke har straff for konvertering i sitt lovverk. Men majoriteten av islamske lærde lærer – på bakgrunn av Sunnah og Hadith (Muhammeds eksempel og utsagn) at straffen for apostasi er døden eller fengsel inntil eventuell omvendelse (tilbake til islam), i alle fall for voksne menn. Islamister vil også hevde at avvisning av Sharia (islamsk lov) er jevngodt med apostasi og må straffes deretter. Zakir Naik (India) hevder at apostasi, som for eksempel å kritisere islam, koranen eller Muhammed, i et samfunn styrt av islamsk lov, i henhold til islamsk lære skal straffes med døden.

"Salman Rushdie taler for meg…"

En kvinnelig apostat skal enten henrettes (ifølge de muslimske skolene Shafi´i, Maliki, Shafi´i og Hanbali) eller fengsles inntil hun vender tilbake til islam (Hanafi-retningen innen Sunni-islam og Shia).  En pakistansk mann skrev i avisen The Observer i 1989 i forbindelse med Ayatollah Khomeinys fatwa mot Salman Rushdie: "Salman Rushdie taler for meg…, og min stemme har ennå ikke kunnet komme til uttrykk i avisenes spalter. Det er røsten til dem som ønsker å avsverge seg sin tro – noe vi ikke kan gjøre av frykt for å bli drept... Og dersom vi våger å erklære vår vantro, er det de troendes religiøse plikt å henrette oss." (Sitert fra Peter N. Waage: Når kulturer kolliderer. Et essay om islam og Europa.1993)


Enda verre stiller det seg for dem som aktivt velger en annen religion (som kristen tro).
Universitetet Al-Azhar i Kairo, som tidligere ble regnet som islams viktigste lærested, uttalte i en fatwa om en mann som hadde konvertert til kristen tro: "Fordi han har forlatt islam, vil vi invitere ham til å be om unnskyldning. Om han ikke beklager, vil han bli drept i samsvar med de forpliktelsene islamsk lov fastsetter." Fatwaen fastslår faktisk at en slik straff også vil gjelde hans barn når de blir voksne (religiøst og juridisk ansvarlige).


Forfølgelsen er hard i Iran mot dem som tilhører Bahai eller konverterer til den gamle persiske religionen Zarathustrisme eller kristen tro. Der er det primært myndighetene og det religiøse lederskap som står for forfølgelsen. Langt sjeldnere kommer forfølgelse fra familie og det sosiale nettverk. I Afghanistan og Pakistan forfølger både myndigheter, religiøse ekstremister og en konservativ muslimsk befolkning. I Somalia herjer islamistgruppen Al Shabaab, og myndighetene har ikke makt eller vilje til å stoppe dem. De henretter gjerne konvertitter til kristen tro offentlig. Saudi-Arabia tillater ingen kristne symboler (kirkebygninger, kors osv), kristne forsamlinger eller bibler på arabisk. Apostasi og konvertering straffes på strengeste måte. I Tyrkia mener muslimske nasjonalister at det ikke er akseptabelt at noen tyrker er eller blir kristen. Den lille tyrkiske kirken har også sine martyrer. Kristne konvertitter i Egypt, såkalte MBB-ere (Muslim Background Believers) støter på store problemer.


Når angrep fra radikale muslimer mot kristne skjer mange andre steder i verden, så kan vi ikke overraskes over at det skjer også i Norge og Europa. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har tatt et prisverdig initiativ til å samle informasjon om religiøs diskriminering og forfølgelse rundt om i verden. Den samme årvåkenheten håper vi å se fra justis- og utlendings-myndighetene med hensyn til konvertitter. Det må bety økt beskyttelse i Norge og større forståelse for risikoen i hjemlandet.


Stig Magne Heitmann