I begynnelsen av Israels sommer hadde et team fra Åpne Dører anledning til å besøke Arad. Denne lille byen ligger på grensen av både Judea og Negev ørkenen –20 km i luftlinje fra Dødehavet.
Debbies ektemann, Yoyakim, er pastor i den messianske menigheten i Arad. Menigheten på rundt seksti medlemmer, møter aktiv motstand fra Gur Chassidi (eller Haredim), en ultraortodoks sekt innenfor jødedommen. Det messianske samfunnet har ingen steder å samles som menighet (se GP artikkel). I løpet av de siste årene har flere menighetsmedlemmer blitt offentlig svertet og vanæret på grunn av sin tro på Jesus Kristus.
For Debbie og familien er protestene foran huset og problemene i gaten forstyrrende. Og selv om de er ved godt mot, er det klart at det er bekymringsfullt for Debbie, som mor til seks barn. Hun forteller: "Et av barna våre har øre for musikk og har begynt i et orkester. Når han skulle på øvelse, fulgte en ortodoks mann etter ham, helt inn i bygningen, og ropte: Dette barnet er en farlig ung mann. Han er misjonær!"
Det er en utfordring for foreldrene å se at de ikke alltid kan beskytte dem, og til og med barn i ung alder må forholde seg til disse situasjonene. "Barna lærer seg å takle det og de blir sterkere," forteller hun.
Denne byrden kommer i tillegg til de daglige utfordringene som Debbie har ved å holde hus og hjem, og også ha hjemmeundervisning for sine barn. Og i tillegg har hun et lite barn springende rundt i huset!
Polly Sigulim
I et annet nabolag i Arad, rundt tre kilometer sør, bor Polly Sigulim. Hun er mor til tre og flyttet til Arad for omkring tolv år siden. Mannen hennes døde i en bilulykke for 19 år siden, og etter å ha kommet via USA og Be’er Sheva, slo hun seg ned i denne ørkenbyen. I mange år tok hun vare på mange fosterbarn, men nylig har Herren vist henne nye muligheter til tjeneste, spesielt blant kvinner i Israel.
Siden september 2011 har Polly drevet et senter for kvinner og barn i Arad, kalt Arken. "Det er mange senter for menn med avhengighetsproblemer", forklarer hun. "Men for kvinner, ofte med barn, er det nesten ingenting i Israel når de får avhengighetsproblemer eller på andre måter sitter fast i livet sitt. Sammen med to andre kvinner ønsker jeg å gi dem et tilfluktssted og et trygt hjem der de kan starte på nytt og arbeide med sin egen framtid."
Mens hun viser fram et stort hus, forklarer Polly en vanlig dag på Arken. "Når kvinnene er her, tar de del i alle daglige aktiviteter som matlaging og klesvask. Men om morgenen begynner vi først med disippeltreningsskole. De får også muligheten til å lære et yrke," forteller Polly mens hun viser oss frisørhjørnet i huset. "Ved å gjøre dette ønsker vi å tilby kvinnene en mulighet til å bli økonomisk uavhengige."
Når vi går ut i den varme ørkensolen utenfor huset, er hagen stor og skjermet fra gaten av et to meter høyt gjerde. "Dette er dessverre nødvendig for å gi kvinnene og barna privatliv. Siden vi har jevnlig besøk av Haredim, hadde vi ikke noe annet valg enn å gjerde inne hagen vår."
Pollys ansikt skinner når hun forteller om sitt fornyede kall til å hjelpe kvinner, og virker ikke brydd av forstyrrelsene fra anti-messianske protester." Når vi hører dem rope i gatene eller ser dem stå i nærheten, minner de oss om å be for dem. Jeg tror at uten dette ville jeg kanskje ikke bedt så mye for dem som jeg nå gjør."
Oppmuntring
Til både Polly og Debbie gav Åpne Dører teamet en gave på vegne av over 750 kvinner – og noen menn – fra 14 forskjellige land.
I midten av 2011 organiserte Åpne Dørers ’Kvinne til Kvinne-tjeneste’ en skrivekampanje for disse troende. Alle de digitale beskjedene og kortene har blitt satt sammen til en personlig bok til Debbie, og til Polly.
Åpne Dørers medarbeider sier: "Når vi gav henne boken og en annen pakke med postkort, ble Debbie veldig glad og rørt. Hun satt veldig stor pris på de mange gode ordene og bønnene fra hele verden."
Ekstra del 2 informasjon:
Åpne Dører var ikke (finansielt) involvert i å starte opp "Arken" til Polly Sigulim og vil mest sannsynlig ikke bli det i fremtiden heller, ettersom målsettingen med huset kontra vår organisasjon ikke er helt den samme.
Det er allerede et år siden skrivekampanjen ble satt i gang, men dette var første gangen at et Åpne Dører-team besøkte både Polly og Debbie.