Fant Gud på mørke steder

"Det er et mirakel at jeg fremdeles er i live. Jeg takker Gud for det." Young Nam lever sammen med sin kone utenfor Nord-Korea. Nå er han utenfor regimets rekkevidde, men han var veldig nær ved å dø anonymt. Han flyktet til Kina for å finne mat. Bare en kirke var villig til å hjelpe, men den indoktrinerte Young-Nam var for redd for å gå inn. "Jeg sto skjelvende i døren. Jeg hadde hørt så mange historier om kristne at jeg var livredd. Heldigvis ga de kristne meg penger."

Men på sin vei tilbake til Nord-Korea løp Young Nam på en patrulje. Han ble kastet i fengsel, hvor inspektøren tok alle pengene hans. Da han ble løslatt, dro han igjen til Kina. Denne gangen ble han arrestert av kinesiske agenter, som brakte ham tilbake til det samme nordkoreanske fengselet. "Inspektøren var rasende. Han trodde jeg kom tilbake for å fortelle de andre vaktene at han hadde tatt alle pengene mine. Han ønsket at jeg var død, eller i det minste å gi meg hjerneskade."

"Hvorfor har du kommet tilbake?" ropte inspektøren. "Har du kommet for å sladre på meg?"

Young Nam ristet på hodet. Tjenestemannen tok et balltre som var pakket inn i avispapir. Young Nam visste at han måtte følge nøye med. Hans erfaring som soldat og bokser kunne redde livet hans. Balltreet kom mot pannen hans. Young Nam lukket ikke øynene, men fokuserte, og i siste millisekund, snudde han litt på hodet for å unngå et fullt slag. Young Nam måtte konsentrere seg om balltreet. Han kunne ikke tillate seg å tenke på sin kone, Bong Sa, og sønnen sin. Etter at Young Nam var blitt banket opp, dro vaktene ham tilbake til en overfylt celle. Han ble tvunget til å krype over en slags 50 cm høy, trang døråpning for å komme inn i cellen. "Hele tiden mens jeg var i fengsel, kunne jeg bare tenke en setning: ’Jeg må overleve.’ Jeg gjentok det for meg selv om og om igjen."

Forunderlig nok så overlevde Young Nam. "På et punkt fortalte jeg inspektøren at han kunne stole på meg. På tross av torturen hadde jeg ikke sladret på ham. Han ble overbevist og lot meg gå. Jeg kunne ikke dra tilbake til min familie. Det var for farlig. Så jeg dro til Kina for tredje gang. Jeg giftet meg på nytt med en annen nordkoreansk flyktning. Vi kom begge til tro takket være undervisningen fra trofaste kristne. Jeg ber Gud om at jeg en dag kan få sønnen min ut fra Nord-Korea."

Etter at foreldrene måtte flykte fra landet da han var 8 år, måtte Timothy bo på gaten i nærmere 7 år. Etter at faren hadde kommet til Sør-Korea og hadde tjent nok penger til å betale folk for å lete etter sønnen i Nord-Korea, var Timothy også i stand til å rømme fra landet. Dessverre ble han tatt til fange i Kina og sendt tilbake til landet sitt. Bare 15 år gammel befant han seg i hendene på grusomme vakter.

"Jeg var fremdeles redd for de kristne, men noen i Kina hadde en gang fortalt meg: når du kommer i en vanskelig situasjon, så be. Gud hører. Så hele tiden mens jeg var i fengsel – selv om jeg ikke var en troende – så ba jeg at Gud måtte la meg overleve slik at jeg en dag kunne fortelle andre mennesker om dette fryktelige stedet på jord."

Fengselet så ut som et vanlig, kjedelig hus, ifølge Timothy. Med bare én etasje. I virkeligheten var det enda fire etasjer, men de var under jorden. Timothys glade stemme blir mørk når han forteller om disse to forferdelige ukene i fengsel. Han har et fjernt blikk i øynene, som om han ikke lenger er til stede, som om han forteller noen andre sin historie. Man han ønsker at verden skal få vite. Og så, for første gang, begynner han å fortelle i detalj hvordan han ble behandlet.

"Til å begynne med, da jeg var i øverste etasje, så var det ikke så ille. Noen ganger var forhørerne greie, og de lovet meg en jobb hvis jeg ville arbeide sammen med dem. Andre ganger fortalte de meg at jeg aldri ville komme ut i live. De spurte meg spesielt ut om min far. De ville at jeg skulle fortelle hvor han var. Men jeg visste at jeg ikke kunne stole på dem. Så jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ikke ville fortelle dem noe, uansett hva de ville gjøre med meg."

Etter to dager fikk Timothy bind for øynene og ble brakt to etasjer ned. "Her begynte den fysiske torturen. På bordet lå det penn og papir. De ville at jeg skulle skrive ned informasjon. Da jeg nektet, vred de fingrene ut av ledd. Det var virkelig vondt." Han viser meg sin høyre langfinger. "Den er ikke på samme sted som den pleide å være," uttaler han nøkternt. "Dagen etter slo de meg i ryggen med kjepper. De snakket om å gå tilbake til et normalt liv, og om livet i leirene. De forsøkte å forvirre meg, men jeg ga dem ingen informasjon."

Etter flere dager med tortur ble Timothy ført til den siste etasjen. "Det var forferdelig. De førte meg til et rom der det hang tau fra taket. Det var en peis der og det var metallkrukker, gryter og stokker. Det var min nye celle. Og jeg hørte ofte skrik fra de andre cellene. Jeg var livredd bare av å være der."

To overvektige vakter kom inn i rommet. "De så ut som griser," kommenterer Timothy. Han ble hengt opp- ned, naken, og banket opp med kjepper. Etter at han besvimte, ble Timothy vekket opp med kaldt vann. Og torturert på nytt. Innimellom torturen sov han på golvet. Måltidene besto av supper som stort sett bare besto av vann. Dagen etter begynte det på nytt. Vaktene kom med sine falske løfter og så slo de ham på nytt hvis han tidde stille. "Du tror vel ikke at du kommer til å overleve, gjør du?" ropte de. Hele tiden i fengsel ropte Timothy ut til Gud som han egentlig ikke kjente. "Hjelp meg! Hjelp meg! Redd meg!" Det var en desperat bønn.

Den siste torturen var den verste. Timothy ble banket opp med varme rør som ga ham brannsår på skuldrene, kinnene og på et bein. Han holdt bare ut noen få minutt, før han igjen besvimte.

Da Timothy våknet opp, kom en inspektør, som var midt i førtiårene, inn i rommet. Timothy gjenkjente ham. Inspektøren hadde forhørt ham tidligere, men hadde ikke brukt tortur. Han så på Timothy med medlidenhet, og sa: "Jeg har en sønn på din alder." Mannen undersøkte Timothys sår. "Du er for svak til å tåle en rettssak. Rettssaken din er om tre dager, så jeg vil gi deg kausjon for tre dager. Forstår du hva det betyr? Du har tre dager."

Timothy visste akkurat hva det betydde. Han hadde tre dager til å forlate landet, selv om han var halvdød. Han måtte komme seg ut. To soldater bar ham ut, kastet litt halm på bakken og satte ham der. Bestemoren, som Timothy hadde bodd sammen med to ganger, ble ringt opp for at hun skulle plukke ham opp. Hun kom noen få timer senere, og var sjokkert over å finne barnebarnet så alvorlig såret etter 15 dager i fengsel.

Timothys bestemor gjorde avtale med en agent som brakte ham til Kina, hvor han ble arrestert på nytt. Det skjedde på en amerikansk skole hvor Timothy og noen andre flyktninger forsøkte å søke asyl. "Jeg var sikker på at denne gangen ville jeg bli drept i Nord-Korea, så jeg forsøkte å ta mitt liv i fengselet, men lyktes ikke. Andre fanger syntes synd på dem. En kristen fange fortalte meg at jeg måtte fortsette å be til Gud, noe jeg gjorde. ’Jeg vil tro på deg, hvis jeg overlever,’ sa jeg til Gud. En dag ble jeg brakt fra cellen til et rom. Jeg forventet å få se nordkoreanere, men det var amerikanske tjenestemenn som fortalte meg at jeg kunne få dra til et hvilket som helst land jeg ønsket. Jeg har aldri følt meg så lykkelig. Endelig hadde Gud svart på bønnen min. Han reddet meg fra døden og jeg visste at han elsket meg."

"Hele systemet gjorde meg desperat," sier Kim Tae-Jin når han ser tilbake på sine opplevelser i den beryktede Yodok arbeidsleiren. Han ble dømt dit etter åtte måneder i fengsel for å ha flyktet til Kina. "Jeg så folk dø av sult og sykdom i leiren, og jeg så henrettelser. På grunn av tiden jeg hadde sittet i fengsel hadde jeg problemer med bena og ryggen. I Yodok hender det også jevnlig at fanger blir banket opp. En dag måtte jeg arbeide på en skuddsikker forsvarsvegg. En av mine medfanger ble banket opp, kledd naken og lenket fast fordi han hadde stjålet noen tomater. Vaktene lot ham ligge der hele natten. Jeg krøp over til ham og bar ham på ryggen, fordi han ikke kunne gå selv. Jeg så også hvordan en fange brutalt ble banket opp fordi han plantet litt mais litt annerledes enn det Kim Il-Sung hadde beordret. En fange ved navn Choi kunne ikke utføre pliktene sine på grunn av feilernæring og sykdom. Likevel ble han banket opp og sendt i arbeid. Choi oppførte seg som om han var blitt gal. Han stjal hundemat og kuttet til og med fingrene av hånden sin med en øks. En gang var jeg vitne til henrettelsen av fem fanger. De hadde forsøkt å flykte. Mennene var bundet og hadde masker, de måtte knele ned og ble skutt med tre kuler. Det siste skuddet ble siktet mot hjertet eller hodet på dem."

Mens han var i Kina hadde Kim Tae-Jin hørt om Gud og hadde lest i Bibelen. "Men jeg forsto ikke så mye. En dag møtte jeg ’ved en tilfeldighet’ en kristen i leiren. Jeg hadde aldri ventet at det skulle være kristne i Yodok. Han var leder for en gruppe av sju kristne. De kalte seg ’Kjærlighetsfellesskapet,’ og møttes av og til i hemmelighet. Jeg visste at det var forbudt å være kristen i leiren. Likevel var jeg ikke redd for å snakke med ham. Han var slik en festlig mann … Noen ganger fortalte han meg historier fra Bibelen, og det likte jeg. Men jeg ønsket ikke å bekjenne mine synder. Da han ba meg gjøre det, stengte jeg meg inne og sa ikke mer."

Men Kim spurte denne mannen: "Hvordan vet du at Gud finnes?"

"Jeg vet ikke," svarte mannen. "Akkurat som du ikke vet at solen eksisterer. Du føler varmen fra solen mot huden. Det samme er sant om Gud."

I Yodok utnevner vaktene jevnlig informanter. Det er fanger som er tvunget til å lage en rapport hver uke om alt det gale medfangene gjør. En av dem forrådte gruppen med de kristne.

"De ble alle forferdelig torturert. De holdt så hardt om armen til min venn at armen døde, og han måtte amputere den, antakelig uten bedøvelse. Etter det ble han og de andre sendt til en annen leir, med et enda strengere regime. Du kommer aldri ut av slike leirer i live. Etter det forsøkte jeg av og til igjen å finne kristne i Yodok, men uten hell."

Som andre fanger, tenkte også Kim på å forsøke å rømme, men han skjønte at han hadde større mulighet for å overleve hvis han holdt en lav profil. Etter tre år i fengsel, sa en vakt til ham: "Hvis du oppfører deg slik i år også, vil du bli løslatt neste år." De ordene ble virkelighet. Kim Tae-Jin ble løslatt og etter noen få år klarte han å rømme til Kina og etter hvert til Sør-Korea. I Kina fortsatte han å lete etter Gud, og fant ham i Bibelen. Gud åpnet hans øyne for sitt Ord, og til slutt forsto han Guds frelse.