Hva er forfølgelse?
Over hele verden blir mennesker som følger Jesus Kristus forfulgt, ganske enkelt på grunn av hva de tror. Kristne i over 60 land opplever å bli diskriminert når det gjelder å få utdannelse og arbeid, de blir trakassert, opplever at familien deres splittes, hjemmet blir tatt fra dem, de blir slått, voldtatt, torturert, lemlestet, de sitter i fengsel, brukes som slaver og blir til og med drept.
Millioner av kristne lider under noen av disse forferdelige forholdene.
Med forfulgte kristne mener man mennesker som bevisst har gjort Jesus Kristus til Herre i livet. Ordet 'forfulgt' henspeiler på problemer og lidelser som dem vi har nevnt ovenfor.
Er forfølgelse av kristne noe nytt?
Kristendomsforfølgelse er like gammel som kristendommen. Jesus led selv martyrdøden på et kors, og den første kristne kirke måtte tåle omfattende, langvarig og alvorlig forfølgelse. Mange døde som martyrer.
Mens Jesus vandret på jorden snakket han om den kampen som pågår mellom Guds rike og rikene på jorden. Han sa at denne spenningen noen ganger ville føre til fysisk skade, diskriminering og til og med døden for dem som fulgte ham. Jesus sa: "En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere" (Joh. 15,20). Forfølgelsen i dagens verden er godt dokumentert.
Har vi ikke nok forfølgelse å bekymre oss over i våre vestlige, demokratiske land?
Det hender at kristne i Vesten blir utstøtt eller diskriminert, eller det settes grenser slik at de ikke fullt ut får gi uttrykk for sin tro. Men selv om slike hendelser kan være alvorlige nok, må vi passe oss så vi ikke setter likhetstegn mellom dette og de grufulle ting som kristne i andre land opplever når de blir arrestert, torturert, må sitte i fengsel, blir brukt som slaver eller til og med lide døden på grunn av sin tro.
Vi bor i et land der det er religionsfrihet, og vi bør være dypt takknemlige for de velsignelser vi kan glede oss over. Vi må passe oss så vi ikke bagatelliserer den forfølgelse som andre kristne rundt om i verden må lide.
Hvis alle som følger Jesus kan vente å bli forfulgt (2 Tim. 3,12) og forfølgelse fører til menighetsvekst, burde vi da egentlig forsøke å stanse forfølgelsen?
Kristne er helt klart kalt til å søke rettferdighet og til å vise medfølelse i praktisk gjerning (Sak 7,9; Luk 11,42; Matt 25). Det nye testamente byr oss å gjøre godt mot alle som lider, spesielt dem som er vår familie i troen (Gal 6,10 og 1 Kor 12,26-27).
Gud kan vende alle ting til det gode. Han kan for eksempel bruke kreftsykdom til å minne en person på at han eller hun en gang skal dø og så føre vedkommende til tro på Jesus, men det betyr jo ikke at vi ikke skal gjøre alt vi kan for å bekjempe kreft.
Forfølgelse er ondskap. Det er en synd hos dem som forfølger, og den må vi fordømme. Men samtidig skal vi be om at forfølgerne blir frelst. Ned gjennom historien har det ofte skjedd en enorm kirkevekst i perioder med forfølgelse, men vi må også huske på at det er ikke alltid slik. Den forfulgte kirke er ikke alltid sterk og ren, og forfølgelse kan føre til at kirken blir splittet, demoralisert, kompromittert, full av bitterhet eller til og med utslettet.
Vi må for all del ikke romantisere forfølgelse.
Er det ikke noen ganger de kristne selv som pådrar seg forfølgelse på grunn av ting de gjør eller en tvilsom teologi?
Kanskje det. Men forfølgelse av kristne er dypt forankret i mange lands juridiske systemer og dukker opp med jevne mellomrom i mange kulturer. I slike land er det sjelden enkeltmenneskers handlinger som utløser forfølgelsen.
Selv om kristne noen ganger oppfører seg uklokt og gjør feil – de går for eksempel for langt med ekstremt høye lovsangsgudstjenester, eller de hevder tvilsomme teologiske synspunkter – er ikke dette noen unnskyldning for brutal undertrykkelse. Vi kan forsvare folks rett til å praktisere sin tro uten at vi dermed går god for alt de gjør og sier.
Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Bør kristne henvende seg til sine myndigheter om dette spørsmålet?
Ja. Gud har gitt oss myndigheter for at de skal håndheve retten. I mange land der folk kan nyte den friheten som et demokratisk system innebærer, har innbyggerne også rett og plikt til å holde sine ledere ansvarlig for de verdier nasjonen står for.
Da apostelen Paulus møtte forfølgelse fra de religiøse lederne fordi han forkynte evangeliet, påberopte han seg sitt romerske borgerskap og forlangte at rettssaken hans skulle føres foran de politiske lederne i Roma. I dag har vi flere måter å gjøre dette på, fordi de fleste land har lovet å respektere en eller annen form for trosfrihet.
Som medlemmer av verdenssamfunnet kan vi arbeide for at enhver nasjon skal overholde de internasjonale menneskerettsavtalene, som for eksempel FNs Menneskerettserklæring, som garanterer trosfrihet. Det er imidlertid verd å merke seg at en hel rekke land som har undertegnet denne erklæringen, allikevel fortsetter å forfølge kristne.