En liten, eldre dame åpner døren for meg når jeg banker på. Ansiktet rammes inn av mørke briller. Hun tar imot meg med et varmt og åpent smil. Jeg sier at jeg har med Bibler til henne. Da løfter hun hendene og sier: ”Pris Herren! Han har svart mine bønner!” Hun visste ikke at jeg skulle komme, men hadde bedt Gud at han måtte sende noen som kunne forsyne henne med flere Bibler! Hun snakker veldig godt engelsk, så vi har ingen problemer med å snakke fritt. Hun er veldig begeistret over sitt nåværende arbeid der hun underviser nye kinesiske troende. Praten hennes er krydret med lovprisning til Gud.
Jeg kan kjenne Guds nærvær i rommet, som er lite etter vestlig standard – ca 4 ganger 6 meter. Hun har en stålseng og en hylle med skatter fra et langt liv. Hun har en pult hvor hennes elskede Bibel ligger åpen, to slitte stoler, et lite, rundt bord, en liten, tykkmaget ovn og et gammelt piano. Veggene er dekket med fotografier, plakater og bannere med de bibelvers hun liker best.
Vi drikker kinesisk te fra krus med blå kant og jeg ber tante Esther fortelle om sitt liv. Hun smiler og får et fjernt blikk. Så lener hun seg fram i stolen og begynner sin historie. Hun ble født 25. desember 1910, i en kald, nordlig provins i Kina. Da hun var 40 dager gammel, fant de henne i sengen. Hun var kald og blå og det var så vidt hun pustet. Det ble tilkalt lege, og han som kom, var sønn av Hudson Taylor. Hudson Taylor er kanskje den mest kjente Kina-misjonæren, og hans sønn fulgte i hans fotspor.
Legen ba for barnet, og fortalte moren at hun skulle holde henne i et kar med varmt vann. Hun fikk også beskjed om å be hele tiden og stole på at Gud ville la datteren få nytt liv. I mange timer så det ut til at deres strev var forgjeves, men den tredje dagen merket moren at babyen pustet, og på kort tid fikk datteren tilbake normal farge og kunne puste normalt. Historien om hvordan hun var blitt frisk ble ofte fortalt og den gjorde dypt inntrykk på Esther. Da hun var seks år, skjedde det to ting: hun kjente Guds kall til å forkynne evangeliet i det indre Kina, óg hun bestemte seg for å bli barnelege, slik som Dr. Hudson Taylor var.
Allerede i begynnelsen av tjueårene var hun ferdig barnelege, mens kallet til å forkynne stod på vent. Da en venn i kirken fortalte at Gud hadde åpenbart for henne at Esther skulle gifte seg med en mann som nettopp var kommet fra Sør-Amerika, svarte Esther: ”Om det er det Gud vil, så la det bli slik.” Seks måneder senere var de gift.
Dødssyk
Årene gikk, og Esther arbeidet som lege mens mannen forkynte Guds ord. Men så ble hun syk, og fikk en feber så høy at ingen medisiner hjalp. Hun var døden nær da hun ble lagt på isolat i et bakrom på sykehuset. Hver dag ble hun dårligere og det så ikke ut til at hun skulle bli bra igjen. Men Gud hadde andre planer. En natt kom en sykepleier inn for å se til henne og hun spurte om det var noe hun ønsket. ”En Bibel,” hvisket Esther.
De neste syv dagene leste Esther Guds ord hvor han klart viste henne sin frelsesplan. Hans ord sa henne at hennes gode gjerninger ikke var nok. ”Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy.” (Jesaja 64,5). Den Hellige Ånd ledet henne til avsnitt som viste Esther hennes sanne stilling i Guds øyne. ”Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.” (Romerne 3, 22b – 23). Så gav Han henne håp. ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi enda var syndere.” (Romerne 5, 8).
Esther følte at hjertet hoppet, hun satte seg opp i sengen og leste videre. ”Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.” (Romerne, 10, 8 – 10). På det mørke, lille sykehusrommet hvor hun var plassert for å dø, begynte Esther på nytt å leve idet hun ba Jesus om å bli Herre i livet sitt. Og feberen slapp taket.
Misjonslege
Herren hadde mer enn én beskjed til sin datter den natten. Rolig minte han henne på: ”Hva gjør du i Beijing, når jeg har kalt deg til å forkynne evangeliet i det indre av Kina?” I lydighet til Gud tilbrakte så tante Esther mange år i misjonens tjeneste sammen med sin mann som forkynte Guds ord. De var plassert i Kunming, Yunnan, i sør–vest Kina. Hun ble kjent som en ”bibelkvinne.” Men så kom den fryktede Kulturrevolusjonen, 1966 – 1976. Midt på sekstitallet var hun tilbake i Beijing. Hun hadde ansvar for åtte barneavdelinger på et stort sykehus. Og kommunistene begynte å slå ned på mennesker som ikke fulgte partilinjen.
Tidlig en morgen ble Esther brutalt vekket av fire sykepleiere. De dro henne ut av sengen og halte henne med seg til sykehuset. Hun ble ’invitert’ til å bli med i partiet, noe som krevde at hun måtte fornekte sin tro på Jesus. Mens de var på vei dit, stoppet sykepleierne hos en frisør og fikk barbert halve hodet til Esther. Konfrontert med de kommunistiske lederne sa hun at hun ville tenke over invitasjonen deres så sant hun kunne fortsette å praktisere sin tro på Jesus Kristus. Da hun nevnte Jesu navn, ble hun kastet ned og forbannet.
Mens hun gikk legevisitten en morgen, tidlig i 1966, kom en tjenestemann fra kommunistpartiet bort til henne, dro av henne stetoskopet og sa: ”Du er ikke lenger Esther; nå er du Dåren.”
Fra lege til toalettvasker
De neste elleve årene bodde denne søte, grasiøse lille damen i sykehuskjelleren. Lydig underkastet hun seg sitt nye arbeid – å vaske toalettene og mottakelsesområdet på de avdelingene hun tidligere hadde ledet.
Den magre lønnen på 50 yuan per måned ble nå redusert til 15 yuan (det tilsvarer noen få kroner). Disse pengene gikk først til å kjøpe vaskemidler og så til mat.
Men Esther arbeidet med glede i hjertet, for hun hadde funnet meningen med livet i et personlig forhold til Kristus. Han var nær henne og hun sang mens hun arbeidet og strevde. De som hadde tvunget henne til dette arbeidet forundret seg over hennes innstilling og i hemmelighet misunte de hennes glede. Som apostelen Paulus var hun en dåre for Kristus.
Hun sier med strålende øyne: ”Mitt sykehus hadde de reneste toaletter og gulv i hele Kina. Folk kom og spurte meg: ’Hvordan kan du være så glad og lykkelig når du må gjøre et så simpelt arbeid, når du i stedet skulle vært sjef for dette sykehuset?’ Da svarte jeg: ’Det betyr ingen ting hva slags arbeid du har eller hvilken posisjon, det eneste som betyr noe er at du elsker Jesus og er trofast og lydig mot Ham.’”
I 1977 kjente hun at noen la en hånd på skulderen hennes mens hun holdt på med å skure gulvet. ”Esther,” sa han. (Å hvor lenge det var siden noen hadde kalt henne med hennes virkelige navn!) ”Du kan gå hjem nå. Du vil få din lønn som en kompensasjon fra formann Mao.” Esther spurte ham ikke om noe, selv om hun visste at Mao hadde dødd året før. Så gikk hun hjem til stedet som tidvis hadde vært familiens hjem siden 1936. Og så, i en gest som bare kan kalles et mirakel, fikk hun full betaling for de årene hun hadde vært borte fra sitt fag. Disse pengene var nok til å underholde familien og en god hjelp til at to av barna kunne ta utdannelse i Nord Amerika.
Død og omvendelser
Tante Esther tar en pause for å fylle tekjelen på nytt før hun fortsetter sin historie. Hun forteller om miraklene som skjedde da mannen hennes var døende. Han lå hjemme og var veldig syk og Esther følte på seg at han var døden nær. Hans tro på Jesus var veldig sterk. Da han leste fra 2. Mosebok 15, 26b: ”For jeg er Herren, din lege,” kjente han Herren gjøre en mektig gjerning i kroppen hans. Sammen takket de Gud for dette helbredelsesunderet.
Deres datter Mary som ennå ikke var en troende, kom hjem med en ambulanse for å ta faren til sykehus. Merkelig nok protesterte verken Esther eller hennes mann på det. Begge kjente at Gud ledet dem til å dra til sykehuset selv om han hadde blitt helbredet. Han ble plassert i et rom hvor det lå flere alvorlig syke mennesker. Alle hadde med seg flere familiemedlemmer. Herren talte til Esther: ”Forkynn mitt ord.” Og Esther begynte å fortelle alle i rommet om Guds plan for å frelse menneskene. Mange av dem begynte å sette sitt håp til Jesus Kristus den dagen og de følgende dagene, idet hun fortsatte å forkynne om Herrens barmhjertighet og nåde som han fritt gir til alle som vil tro på ham.
Tante Esthers mann var på sykehuset i 31 dager, og ofte ble han flyttet rundt fra et rom til et annet, noe som gjorde at Esther kunne starte fra begynnelsen igjen og vinne enda flere sjeler for Herren. En dag hvisket mannen til henne: ”Jeg går hjem i dag.” Hun visste at han mente at han skulle gå hjem til sin elskede Far i himmelen, og hun kalte sammen familien så de skulle få si farvel. Hele den lange natten holdt Esther hånden hans og kjente at pulsen ble svakere og svakere for til slutt å stoppe. Om morgenen erklærte legen at han var død og sa: ”Når frukten er moden, faller den.”
Det ble gjort en grundig obduksjon, men de fant aldri årsaken til at han døde.
Mary sørget over sin far og da hun kom hjem etter begravelsen, satte hun seg til pianoet som faren hadde vært så glad i. Som hun satte fingrene på de gamle tangentene begynte hun å spille en melodi, ikke så ulikt som faren selv hadde spilt. Hun spurte moren om ånden til en avdød kunne bli overført til et annet menneske. Moren la armene om henne og sa nei. Det var bare Guds Hellige Ånd som kunne gi henne den gaven. I det øyeblikket ga Mary sitt liv til Kristus og ba ham komme og ta bolig i hennes hjerte.
Evangelisering på sykehus og på bussen
De elleve årene som ’Kristi dåre’ og måneden hun fikk dele det gode budskapet om frelse på avdelingene for kritisk syke hadde ikke vært bortkastet. Noen sykehus fortsatte å invitere tante Esther til å komme tilbake til sykehuset tre ganger i året for å dele Guds ord med leger, sykepleiere og pasienter.
Men det Esther liker aller best, er å evangelisere på bussen. Hun går på en bybuss på endestasjonen, for da er hun sikker på å få en sitteplass. Mens bussen kjører og folk står så tett som sild i tønne, leser tante Esther høyt fra sin Bibel fortellinger om Jesus. Hvis noen viser interesse, gir hun dem en papirlapp med sin adresse og invitasjon til å komme hjem til henne for samtale.
Hun er ikke redd myndighetene som behandler slike aktiviteter veldig strengt. Ofte siteres hun slik: ”I min alder og etter alt jeg har lidd, hva kan de nå gjøre meg?” Hennes strategi for personlig evangelisering har hjulpet henne til å lede dusinvis av mennesker til Jesus, inkludert personer i høye stillinger i den kinesiske regjering og innen media.
En Bibelkvinne
På grunn av sin aktive evangelisering og opplæring tok det ikke lang tid før Esther måtte søke hjelp for å få tak i alle Biblene hun trengte. Hun hadde fått bygd en trekasse under sengen. Og hun ba arbeidere fra Åpne Dører: ”Vær så snill – ikke la kassen min bli tom!”
Esther sa til Herren at hun ville vitne for alle som ble sendt til døren hennes. En dag kom en politimann for å sjekke hvorfor det kom så mange utlendinger på besøk. Først begynte Esthers hjerte å banke av frykt. Men så husket hun løftet hun hadde gitt Herren og dermed inviterte hun politimannen inn til te og delte Guds ord med ham.
En annen dag kom Nora, en skandinavisk kurer fra Åpne Dører, på besøk for å gi henne en ladning kinesiske Bibler. Lille tante Esther ønsket Nora varmt velkommen med sitt store smil og sitt glade utrop: ”Pris Herren!” Hun ble spesielt overveldet over å se den store vesken med Bibler, for nå var nettopp hennes eget forråd brukt opp. ”Vår så snill å unnskylde meg et øyeblikk,” sa hun til Nora, ”for jeg holder på å undervise en ung dame som tok imot Herren for bare noen dager siden. Hun arbeider i Beijing Daily News og har ingen Bibel. Nå kan jeg gi henne en av disse du har tatt med deg.”
Nora var bare glad for å vente selv om det tok bortimot en halv time før Esther var tilbake. Så fikk hun tilbringe en stund i bønn og fellesskap med denne gamle, hellige kinesiske kvinnen som har en stor overflod av glede. Tante Esther fortalte henne at lageret med Bibler raskt ble tømt fordi det var stor etterspørsel etter Guds ord. Hun hadde alltid nye kristne på ’ventelisten.’
Siden det var søndag neste dag, spurte Nora om hvordan hun skulle finne fram til ’Tre Selv protestantiske kirke’ hvor hun ville være tilstede på en kinesisk gudstjeneste. Noras venn fra toget ble med henne for å oversette. Budskapet viste seg å være svært evangelisk og sunt bibelsk. Etter gudstjenesten gikk det fram tre personer for å be.
Da Nora og hennes venn skulle dra fra kirken, kom det bort til dem en gruppe unge australske turister. De sa de hadde et problem. ”Vi hørte at det var stort behov for Bibler her i Kina,” sa de, ”så vi dro til Bibelselskapet i Australia og fikk med oss en bag full av Bibler. Men da vi kom til kirken i dag, fortalte en av pastorene oss at de ikke trengte flere Bibler her. Nå trykker de sine egne. Og de ønsket ikke å ta imot gaven vår! Vet dere hva vi kan gjøre med dem?”
”Det var med stor glede jeg kunne hjelpe dem ut av knipen,” kunne Nora strålende fortelle senere, ”så jeg tok bagen på skulderen min for å gå. Men akkurat da kom de tre som hadde vært framme og bedt, ned igjen gjennom midtgangen. Og til min overraskelse så jeg at den ene var tante Esther og en annen var den nye troende som hun hadde undervist dagen før.”
Tante Esther løp bort til Nora og fortalte begeistret at den tredje personen var forloveden til den unge damen. Han hadde nettopp bedt en bønn om tilgivelse og gitt sitt liv til Jesus. Så ble hun alvorlig. ”Men jeg har allerede delt ut alle Biblene du hadde med i går. Jeg har ingen igjen til denne unge mannen.”
Nora la Esthers hånd på den overfylte skulderbagen og sa: ”Gud har sørget for det – enda en gang!”
Tante Esther smiler tankefullt idet hun husker Guds trofasthet så mange ganger. Vårt besøk går mot slutten og hun sier vi at må synge sammen. Mary spiller piano og nabolaget blir fylt av tonene fra internasjonale stemmer som priser Herren. Vi kan oppsummere Esthers tjeneste slik: Trofasthet i tjenesten der hvor Gud gir muligheter. For lenge siden sa Gud til henne noe som har hjulpet henne til å fortsette å forkynne Kristi kjærlighet uten frykt til alle som vil lytte. Han sa: ”Du får ikke noen belønning her på jord, men din lønn i himmelen blir stor.”
Tante Esther gikk hjem til Herren 24. januar 2005, etter å ha vært sengeliggende i flere år.