Vi har snakket med Broder Andreas og spurt hvordan han tror at terroristangrepet på USA den 11. september 2001 har påvirket livet til kristne som lever under strenge islamske regimer rundt om i verden. Han stadfester sitt engasjement for å nå den muslimske verden med evangeliet om Jesus, men han gir oss også en radikal utfordring:
Hvordan syns du verden har forandret seg etter 11. september 2001?
Under kommunismens "gode gamle dager" visste alle hvem fienden var. Slik er det ikke lenger.
Hvordan har ting forandret seg for kristne som bor i den muslimske verden?
Så absolutt til det værre. Kristne betaler nå prisen for hvordan muslimske fundamentalister oppfatter det "kristne Vesten". Ekstremistene ser på oss som de skyldige, men de kan ikke så lett nå oss i Vesten. De kan derimot nå de lokale og nasjonale kristne.
Og det finnes ingen politisk løsning?
Den verdensvide koalisjonen som er blitt satt sammen for å bekjempe terrorismen består av blant annet flere land hvor det skjer mye forfølgelse. Dette begrenser hva vi kan gjøre politisk for å bekjempe forfølgelse. Jeg så det samme mønster under kommunismen. I det øyeblikket du retter et stikk mot kommunismen, så vil kommunister i maktposisjoner føre presset tilbake på Kirken, fordi globalt sett blir Kirken fremdeles identifisert med vestlige kristne i flesteparten av disse landene. I Midtøsten er det enda mer risikabelt fordi de vet at mange kirker, selv om det ikke gjelder alle, støtter Israel. Derfor blir kirken islams fiende.
I hvilke land har situasjonen forverret seg mest for kristne som følge av det som skjedde 11. september 2001?
På noen måter ser vi en generell forverring. Men både fra Pakistan, Indonesia og Nigeria har vi rapporter om angrep som er direkte relatert til 11.september og USAs reaksjon.
Hva kan vi gjøre?
For det første må vi øke innsatsen vår for å evangelisere for muslimene. For tiden er det en stor nedgang i misjonsgaver rettet mot den muslimske verden. For det andre må vi nå ut til de kristne i disse områdene, slik vi alltid har gjort, for å "styrke den rest som er igjen" (Åp. 3,2) - til og med på en plass som Betlehem. Kristne drar sin vei, fordi det ikke er noen framtid på Vestbredden. Men det er fremdeles noen igjen; nå må vi inn og styrke dem. Hvordan skal ellers jøder eller ararbere eller muslimer få vite hvem Jesus er? Forkynnelsen av evangeliet er den eneste løsningen - ikke politikk, ikke militær makt, ikke revolusjon.
Hva hindrer dette arbeidet i den muslimske verden?
En årsak er det konstante presset som Kirken står overfor. Det er lite håp om forbedring i den nærmeste framtid, og det er trist. Likevel, Kirken vil til slutt spille en avgjørende rolle. Det er jeg overbevist om.
Å styrke Kirken i den muslimske verden er altså ytterst viktig?
Absolutt. De muslimske landene kommer dårlig ut av det sammenlignet med de kommunistiske, for mange muslimske land har aldri hatt en Kirke, så vi har mye å ta igjen.
Hva gjør deg mest trist?
At musllimer er så åpne for oss og at det allikevel er så få kristne som benytter seg av anledningen. De ønsker å høre budskapet om kjærlighet og forsoning, tilgivelse, håp, å vite at Gud er kjærlighet. Det er så mye hunger etter Guds ord. La oss dra dit og ikke bekymre oss for risikoen; ellers vil det blir farligere for hele verden.
Som Jesus gjorde?
Jesus lette etter de fortapte. Jeg ber om at vi må ha den samme holdningen og inspirere de regionale kirkene - inspirere de pakistanske kristne til å dra inn i Afganistan. Hva er planen vår? Gjør vi noe dumdristig for så å satse på at alt vil gå bra? Vi må være strategiske, bygge broer og ha mot til å krysse dem, å stride den gode strid. Det er bibelsk arbeid. Vi trenger strategier, vi trenger ledere, vi trenger tilhengere, vi trenger givere og vi trenger folk som ofrer seg. Den eneste kampen du taper, er den kampen hvor du gir opp. Jeg vil ikke gi opp. Jeg holder fremdeles fast på at enhver person som det er mulig å nå, er det også mulig å vinne. Og alle er mulige å nå, så hvorfor vinner vi dem ikke? Det kan skje.
Du påpeker alltid det åndelige aspektet ved denne "kampen"?
Absolutt, men det er ikke bare generelle bønner: "Herre, send misjonærer til den muslimske verden." Vi trenger å utvikle en handlingsplan for først å nå igjennom til Kirken. Det var det Gud ba meg om for 50 år siden, og det har ikke forandret seg. Vi må gå til de kristne og oppmuntre dem, utruste dem og spørre hva de trenger - ikke hva vi foreskriver, men hva de virkelig trenger.
Hva spør de troende i den muslimske verden etter?
De spør ikke bare etter bibler. De etterspør fellesskap, forståelse. Dette behovet haster det å få dekket mer enn noensinne før.
Føler kirken i den muslimske verden seg glemt av de kristne i Vesten?
Ja, veldig. Vi kvier oss for å dra dit hvor det kan koste dyrt. Som kristne vil vi ha det lettvint og søker de gode opplevelsene, vi liker ikke "lukten av krutt". Vi vil heller gå på et bra møte og høre kjente talere, høre på populære artister og bli underholdt, men det er ikke det som er det kristne livet.
Hvordan ber du når du ber for forfugte kristne?
Først ved å identifisere meg med den forfulgte kirke. Jeg ønsker å være en del av den. Jeg ønsker å føle dens smerte og dens glede. Jeg identifiserer meg med den slik at Herren kan lede meg til å be for spesielle behov som daglig kommer til kontorpulten eller datamaskinen eller gjennom avisene. Noen ganger gråter jeg, andre ganger vet jeg ikke hvordan jeg skal be. Men jeg sier alltid: "Herre, jeg er villig til å dra dit".