En gang tilbrakte jeg en uke sammen med en berømt kvinnelig kinesisk evangelist. Hun var enestående av flere grunner: Hun var modig, hun tilbrakte timevis på kne, og hun forkynte den rendyrkede enkle tro. Men den gangen var det ikke disse egenskapene jeg festet meg med, og som bidro til å endre min tro. Det som faktisk imponerte meg mest ved henne, var det samme som imponerte meg ved alle rundt henne også – de sang! Alltid.
De sang salmer og lovsanger.
Tre ting ved sangen deres slo meg.
a) For det første var ikke lovsangene deres spesielt gode. Innholdet manglet teologisk dybde og poetisk språk. Wesley, Brorson og Petter Dass ville nok ikke ha vært særlig stolte av disse lovsangene.
b) For det andre var kineserne ikke mye til sangere. Kinesere er jo ikke spesielt kjent for sine sangferdigheter. De hvinte, harket, skurret og sang falskt, og brydde seg ofte ikke om melodien.
c) For det tredje sang de først og fremst for seg selv. Ganske visst sang de i grupper og for hverandre, men de sang mest av alt for sin egen del, til seg selv.
Men likevel: alt dette spilte egentlig ingen rolle. Sangen virket!
Mens jeg reiste rundt, ble jeg minnet om en venn av meg som er filmprodusent. Da han var i 60-årene, laget han en film med barn i hovedrollene. Etterpå sa han: ”Jeg hadde glemt hvor mye barn ler. Scenene var alltid fulle av latter og glede, og jeg tenkte med meg selv, hvorfor glemmer vi å le når vi blir voksne?”
Jeg hadde en gang en lignende opplevelse. Det å reise rundt sammen med disse forfulgte kristne fikk meg til å innse at jeg hadde glemt hvor ofte kristne sang lovsanger. For min egen del sang jeg stort sett bare i kirken eller kanskje av og til på refrenget under et hus-møte. Jeg hadde egentlig aldri sunget salmer og lovsanger for meg selv, eller ansett det å synge for en annen person som en viktig del av tjenesten. Jeg har aldri hatt noe god sangstemme og følte helst at jeg skulle overlate syngingen til dem som var bedre egnet til det enn meg.
Men etter å ha hørt forfulgte trossøsken i Kina synge så å si hele tiden, og opplevd den åndelige forskjellen det betydde, begynte jeg å undres: ”Hvorfor synger ikke jeg for meg selv, for min egen sjel, eller ser på sangen som en kilde til oppmuntring?”
Her er to andre eksempler. Evangelisten som jeg var sammen med, fru Yang, fikk besøk av en annen evangelist som var svært dårlig stilt. Denne evangelisten ønsket å kjøpe en kassettspiller, men hadde ingen penger. Fru Yang satte seg ned og begynte å synge for henne. Stemmen hennes var dyp og litt haltende, og melodien så vidt forståelig, men ordene var enkle:
Jeg er en vandrer, mitt hjem er i himmelen.
Livet er flyktig, vårt hjem er i himmelen.
I denne verden er det mange prøvelser, sorg og sykdom.
Ekte glede finnes ikke i denne verden, men i himmelen.
Fru Yang sang som om hun skulle ha stått foran Herren og sunget. Hvert ord strømmet ut av hjertet hennes med total overbevisning. Tårene strømmet nedover kinnene hennes, hendene hennes knyttet seg i luften, og hun slo takten mot hoften. Snart ble den besøkende evangelisten også med i sangen, og jeg sto og betraktet dem der de nærmest brølte ut salmen sammen, med ansiktet lysende av glede. Evangelisten forlot så fru Yang, fremdeles uten å ha penger, men lettet og oppmuntret.
En annen gang så jeg Fru Yang gå ut i skogen for å be. Jeg fulgte etter på diskré avstand. Hun begynte med å be i om lag 20 minutter, så sang hun mens hun gikk rundt omkring i nye 20 minutter. Den neste timen leste hun i Bibelen, noterte og planla dagens aktiviteter. Etter dette sang hun igjen i en halv time.
Jeg tilsto at jeg hadde ”spionert” på henne, og jeg spurte: ”Hvorfor synger du slik når det ikke er noen som hører på?”
Da svarte hun: ”Faren min sa en gang til meg: ’En av de beste tingene med kristenlivet er at du ønsker å gjøre ting fordi Herren har sagt det, og da kommer du til å bruke livet til å få en dypere innsikt i hvorfor Guds bud er så gode.’ Det å synge er også en formaning fra Herren. I Salmenes bok blir vi stadig formanet om å lovsynge og prise Gud, men hvorfor – det må jeg innrømme er et av de underfulle mysteriene faren min snakket om. Du skjønner, da jeg var i fengsel, kunne jeg be og lese i Skriften, men ingenting ga meg slik oppmuntring som det å synge. Kanskje det er fordi sangen på en måte involverer hele kroppen i det å prise Gud, men jeg har også funnet ut at det er livsnødvendig for å kunne opprettholde gleden.”
Så ble hun plutselig litt ille berørt, og jeg spurte: ”Hva er det? Du holdt på å si noe, men så ombestemte du deg.”
Hun svarte meg, ”Det er bare det at en gang var det en gammel dame som satte ord på hvorfor jeg synger. Hun sa: ’Sjelen vår er som blomster, og lovsangen er som solen. Akkurat som virkelige blomster bare åpner seg fullt opp når solen skinner, så kan bare sjelen vår virkelig glede seg når vi synger.'
”Dette tror jeg er sant. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, men jeg vet at det stemmer. Siden den gangen jeg satt i fengsel, kan jeg ikke klare meg uten sangen. Jeg er redd for at etter hvert som Kina blir mer åpent og den kinesiske kirke blir bedre organisert, så kan vi komme til å overlate sangen til profesjonelle sangere. Det ville være forferdelig. Den eneste måten du virkelig kan la sjelen blomstre på, er å synge til den”.
Da jeg kom tilbake fra min Kina-reise, fant jeg fram mine 7 yndlingssalmer, salmer som f. eks: ”Vi hviler hos deg, vårt skjold og forsvarer,” ”Navnet Jesus blekner aldri”, og ”Du som veien er og livet”. Jeg lærte meg disse utenat, og i stille stunder sang jeg for min egen sjel. Og jeg opplevde at fru Yangs ord stemmer. En lovsang styrker sjelen mer enn noe annet.
Og da jeg leste i Bibelen, innså jeg hvor sentral sangen er i en kristens liv. Israelittene sang alltid i templet, fangene Paulus og Silas sang i fengselscellen, og de første husmenighetene sang for hverandre. I Skriftens høydepunkt i Johannes’ Åpenbaring foran den store tronen – hva skjer på dette aller helligste sted? De utvalgte synger ”en ny sang” for Herren.
Jeg takker våre trossøsken i den forfulgte kirken for at de har hjulpet meg til å gjenfinne en så viktig, men glemt del av mitt åndelige liv.