Vi trenger å involvere oss med de forfulgte kristne for ikke å glemme at det er utholdenhet som gir frukt.
Kristnes vitnesbyrd har en tendens til å bli dominert av dem som har opplevd tegn og under – som helbredelse fra kreft, eller om å bli hjulpet ut av gjeldsbyrder eller løsninger i kjærlighetsløse ekteskap.
Det er overflod på bøker som kan fortelle om slike erfaringer.
Slik er det også når det gjelder vitnesbyrdene vi hører om forfulgte kristne. Vi leser om pastorer som har unnsluppet kulene i geriljakrig, om ledere for kinesiske husmenigheter som har klart seg gjennom dødelig feberangrep og om grensevakter som er blitt mirakuløst ute av stand til å oppdage haugen av godt synlige Bibler i baksetet av en bil.
Det må likevel påpekes at selv om beretningene om undere får de største overskriftene, er det ikke dette som er det normale.
En kjær eldre kristen i Beijing sa ofte til meg: ”Husk at for hver fortelling du hører om undere og store ting som Gud gjør, så er det hundre om tålmodighet.”
Han har rett.
Beretningen om den forfulgte kirke handler først og fremst om utholdenhet. Slik har det vært helt fra nytestamentlig tid.
I 2 Timoteus 2,12 utbryter Paulus: ”Holder vi ut, skal vi også herske med ham.” Og det er sant – når alt kommer til alt, vil det vi blir fridd ut av, kunne komme tilbake til oss.
Hvis Jesus var blitt befridd fra smertene på korset ved et under, ville ikke vi ha blitt befridd fra våre synder. Han holdt ut lidelse og død slik at en større befrielse kunne finne sted.
Tante Mabel
Den beste illustrasjonen jeg har sett av denne sannheten, fant sted med en kvinnelig lege i Beijing, verdenskjent som ”tante Mabel”.
Tante Mabel var kjent for sitt friske vitnesbyrd. Hun giftet seg aldri for at hun skulle kunne ta seg av en syk bror. Hun tilhørte en rik familie og bodde i et stort hus sentralt i Beijing.
Ved den kommunistiske revolusjonen i 1949 forandret dette seg dramatisk. På grunn av det store huset, ble hun klassifisert som en kapitalist.
Hun ble kastet ut av huset sitt og tvunget til å bo i et hageskur med bare en ovn, to klappstoler og en gammel seng.
Hennes kristne tro gjorde henne til en person man ikke kunne stole på. Da kulturrevolusjonen brøt ut, ble hun fratatt stillingen som lege og ble satt til å skuffe sand i en arbeidsgjeng.
Det mest ydmykende skjedde da den Røde Garde – ungdommer og studenter som ble satt til å lede revolusjonen – tok til å besøke henne, jule henne opp, vise henne frem på gatene og tvinge henne til å bære en plakat med det gale hun skulle ha gjort.
Den Røde Garde gjorde grundig arbeid og satte opp en plakat på huset hennes hvor hun ble kalt en forræder fordi hun distribuerte imperialistisk litteratur som priste ”De Fire Gamle”, hvilket betydde at hun delte ut Bibler, i den feilslåtte tro at religion er bra.
For medlemmene i Den Røde Garde var det bare en gud som var tillatt, Mao, og bare en ”bibel” som gjaldt: hans Lille Røde bok.
For Mabel ble dette et helvete. Naboene unngikk henne, hun var daglig offer for arbeidsgjengens forakt, og regelmessig ble hun jult opp av Den Røde Garden. En kveld kom hun tilbake til skuret sitt og sa til Gud: ”Nå orker jeg ikke mer.”
Hun argumenterte slik: ”Nå er jeg i 60-årene, jeg har levd et bra liv, og Gud vil synes det er greit at jeg kommer til himmelen før tiden.”
Hun hentet en stor kniv, holdt den mot håndleddet, og sa frem en siste bønn før hun kuttet med den: ”Herre, hvis dette er galt, må du hjelpe meg.”
Hun brukte aldri kniven. Hun la den bort. Så satte hun seg ned, brast i gråt, og holdt ut åtte nye år med slag, isolasjon og ydmykelser.
Hun sa det slik: ”På en eller annen måte ga Gud meg krefter til å holde ut, men jeg vet ikke hvordan.”
Mange år senere forsto hun hvorfor.
Innflytelse i viktige kretser
Sent på 1970-tallet, da Mao var død og Deng tok makten, begynte Kina å legge bak seg kulturrevolusjonens overdrivelser. Den forhatter Røde Garde ble oppløst og Maos Lille Røde ble ikke lenger brukt.
Likevel kom ikke Mabel tilbake til det gamle huset sitt. Men hun fikk etter hvert en strøm av gjester. Til sin forundring forstod hun at gjestene hadde viktige posisjoner i kommunistpartiet.
Enda mer overraskende var det at de ba henne om å få Bibler.
”Hvorfor kommer dere til meg? Hvorfor kommer dere til meg, en 70 år gammel kvinne, av alle mennesker i Beijing?” spurte hun dem.
Hver og en hadde det samme svaret: ”Jo, under kulturrevolusjonen sto det en stor plakat på huset ditt som fortalte om alle forbrytelsene dine. En av dem handlet om at du hadde delt ut Bibler. Så jeg kommer bare hit for å høre om du tilfeldigvis har noen til overs.”
På forunderlig vis ble den plakaten som hadde gjort livet hennes så miserabelt, foranledningen til en ny virksomhet. Under kulturrevolusjonen holdt den folk borte fra henne, men etter at hun tålmodig hadde holdt ut, trakk plakaten dem til henne.
Mabel fikk kontakt med en vestlig organisasjon som smuglet Bibler til henne. Hun ble en nyttig utdeler, det første leddet for Skriften inn i Kinas hovedstad.
Mange av kommunistpartiets ledere kan i dag takke hennes utholdenhet for at de er kommet til tro.
”Det er fint å forstå hvorfor”, grunner hun, ”det styrker troen min. Men det var vanskelig. Hver eneste dag var vanskelig. Jeg kan ikke si at jeg så Jesus, eller følte hans nærhet hver eneste dag. Jeg fikk bare krefter til å holde ut, og det var nok.”
Gud kan sette oss fri ved å forvandle en situasjon, men som oftest frir han oss ut ved å gi oss krefter til tålmodig å holde ut situasjonen.
På den måten blir ikke bare vi, men også andre, satt fri.