Stopp med klagingen!

Det er lett å bli skikkelig lei av menigheten sin. I mange år fikk jeg veldig lite ut av kirken. Prekenene var kjedelige. Musikken var uinspirert. Følelsen av fellesskap var ikke-eksisterende. Hele opplevelsen av å tilbe sammen med andre mennesker opplevdes flaut og meningsløst. Og det var det også. Jeg overdriver ikke fordi jeg er bitter. Å gå til kirken i mitt hjemland var en utholdenhetsprøve.
 
Inntil jeg besøkte en forfulgt kirke.

En underlig opplevelse

Vi var 50 stykker som klemte oss inn i et rom i annen etasje. Sangen ble dempet ned. Naboene var fiendtlig innstilt til fellesskapet. Så reiste en predikant seg – en gammel senete mann med noen pistrete skjeggstrå som stakk frem fra en føflekk på haken.
 
Han hadde knapt talt en setning da han brøt ut i gråt. Han fortsatte med å si: ”Jeg trodde aldri jeg skulle få det privilegium å preke igjen.” Så lo han, og gråt på ny – og hulket og jamret seg veldig.
 
Snart gråt alle med ham. Unntatt jeg. Dette fortsatte en halv times tid, og jeg begynte å bli ganske lei hele greia. Han fortsatte med å tale en setning, og tolken min gjentok: ”Det er det samme verset, det er det samme verset.” Alt denne mannen gjorde, var å gjenta det samme skriftstedet, bryte ut i gråt, og så gjenta samme avsnittet igjen. Jeg tenkte med meg selv: ”Hva slags meningsløs gudstjeneste er dette?”
 
Men etterpå fikk jeg treffe den gamle mannen. Og da jeg hørte historien hans, angret jeg min kritiske innstilling.

31 års ventetid

Han var en predikant som ble ordinert i Kina på slutten av 1950-tallet. Han var pastor for en kirke i bare seks måneder før den ble stengt. Han ble fengslet og tilbrakte 20 år i fengsel. Etter at han ble løslatt var han alvorlig syk i en lengre periode. Men tilslutt, i en alder av 77 år hadde han styrke til å tale igjen.
 
Jeg hadde vært vitne til hans første preken på 31 år! Ikke rart han brøt sammen. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det måtte være for en predikant å holde seg taus om Guds Ord i 31 år uten å vite om du noensinne ville få preke igjen – og så plutselig få anledning til å gjøre det. Hvordan forkynner du en preken etter 31 års taushet? Ikke rart at han ble overveldet av følelser.
 
Han sa: ”Jeg trodde at jeg aldri noensinne igjen ville få det privilegium å tale Ordet til en gruppe kristne. Gjennom de lange fengselsårene trodde jeg at en slik erfaring aldri ville bli min igjen. Og når den kom, slik du var vitne til, var det eneste jeg fikk til å hulke frem det verset som holdt meg oppe: ”Lovsyng ham i de frommes forsamling!” (Sal 149,1b).

Forvandlet holdning

Jeg dro hjem til min menighet med en forvandlet holdning. Jeg begynte å ta med meg Bibelen når jeg gikk til kirken og priste Gud for friheten. Jeg gikk tidlig til kirken, gikk gjennom benkeradene og ba, takket Gud for bygningen og friheten til å holde gudstjeneste. Da predikanten talte, takket jeg Gud for at han ikke hadde noen frykt. Når Bibelen ble lest, takket jeg Gud for de menneskene som i tidligere tider tok en stor risiko med å trykke og spre dette Ordet på mitt språk. Da vi sang en salme, sang jeg av min lungers fulle kraft og takket Gud for at jeg ikke trengte å tilbe i dempede toner.
 
Jeg sluttet å klage over hvor fattigslig opplevelsen var og frydet meg i stedet over privilegiet å kunne samles uten frykt. Den forfulgte kirke reddet meg fra en kritisk ånd og lærte meg å telle mine velsignelser, især dem jeg hadde tatt for gitt.
 
Å samles i Jesu navn og tilbe Ham sammen med andre er i sannhet et stort privilegium!