Hva gir livet mening og verdi? Kan alle leve et meningsfylt liv, eller er det bare de som har spesielle ressurser og evner?
For noen år siden bodde jeg i en storby hvor jeg alltid strevde med følgende spørsmål: Lever jeg opp til mitt potensiale? Over alt hvor jeg dro, ble jeg bombardert av annonser som fortalte meg at jeg ikke tjente nok, at jeg måtte fornye mitt utseende, at jeg trengte å utvikle en vinnerholdning, osv. Jeg grublet over om jeg skulle ta flere kurs i min jakt etter mer suksess.
Flere av mine venner av begge kjønn var skuespillere. De var desperate etter å tiltrekke seg oppmerksomhet fra en eller annen filmskaper, og de tok deltidsjobber i håp om en dag å bli oppdaget. Selv ble jeg ganske nedtrykt når andre hadde fremgang og det så ut som om min egen karriere sto på stedet hvil. Jeg følte meg mislykket.
Hva er hensikten?
Men er hensikten med livet å realisere mest mulig av mitt potensiale? Et besøk til de forfulgte reddet meg snart fra den villfarelsen. Det ble plutselig veldig klart for meg at det å leve ut sitt potensiale umulig kan være hensikten med livet. Det er jo så få som faktisk har mulighet til å gjøre det!
Se på de millioner av kristne i Kinas husmenigheter. Alle lever de et liv hvor de, i mangel av et bedre utrykk, er fanget. De har nesten ingen valgmuligheter. På grunn av sin kristne tro blir mange nektet adgang til utdannelse, eller de blir hindret i å utvikle lovende karrierer.
Jeg satt i en husmenighet i et bondesamfunn med 70 kristne og undret meg: ”Hvor mange store vitenskapsmenn, musikere eller filosofer kan det være her inne? Men de og verden utenfor vil aldri få vite det, for de vil aldri få muligheten til å studere, lære matematikk eller holde i et musikkinstrument.”
Ville Gud virkelig skape en verden hvor bare en bitte liten minoritet kunne oppfylle livets hensikt og nå sine mål og drømmer, mens resten av oss var dømt til et liv i frustrasjon?
Ny innsikt
Vi studerte 1 Petersbrev den kvelden, og plutselig fikk jeg ny innsikt da jeg leste kapittel 2, vers 5: ”Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.”
Det slo meg: Gud gjør hvert eneste liv som er overgitt til Ham til en levende stein i byggingen av hans tempel. Det er derfor vi lever. Det er hele hensikten. Vi er alle skapt for å bli en stein i Hans åndelig tempel, Hans evige Rike. Og alle får muligheten til å bli en ”levende stein” - kun i kraft av å gi våre liv til Ham. Vi er prester fordi vi bærer fram et offer. Det offeret er det eneste vi kan gi – våre liv.
Og så finner vi ut i hvilken hensikt Gud skapte verden – å bygge et Rike med innbyggere som tilber Ham.
Ingen er unntatt
Det er ingen som ikke får sine liv oppfylt, for Gud bygger sitt rike på våre offer, ikke på våre prestasjoner. Vi er prester som ofrer våre liv og blir levende steiner.
Det er få av oss som har muligheter til å prestere. Men alle har vi muligheten til å gi Jesus vårt liv i offergave. For en fantastisk likestilling og rettferdighet!
Alle medlemmene av den husmenigheten jeg besøkte – uansett hvor fattige de var, eller hvor lite utdannelse de hadde – er levende steiner i Hans rike. Den gamle mannen i husmenigheten som er krokrygget etter et liv på rismarkene er en levende stein. Kvinnen som fikk fratatt sitt barn under Kulturrevolusjonen fordi hun var en kristen, er også en levende stein.
Men jeg er også en levende stein. Ingen som gir sitt liv til Jesus, kaster det bort. De er satt inn i et evig byggverk – Guds Rike – og kan for alltid fryde seg over sin stilling.
Vel, jeg bekymrer meg fremdeles fra tid til annen over om jeg får det meste ut av mine gaver og evner. Men jeg strever ikke fullt så mye. Gud har gjort meg til en levende stein, og jeg trenger ikke bekymre meg. Selv om jeg hadde prestert noe, ville det snart være glemt.
Gud være takk for at Han tar imot våre offer, for da får alle et "oppfylt" liv, ikke bare de få som ”presterer.”
Stol på at Gud inkluderer alle. Det er ingen eksamener, eller privilegert elite, i Guds rike. Den lidende kirke lærte meg det!