Da flyturen fra Midtøsten var over, og jeg var vel hjemme, trakk jeg et lettelsens sukk. Jeg var tilbake i mitt hjemland, der jeg ikke trengte å være redd for angivere, ikke behøvde være forsiktig med hva jeg sa eller hvem jeg oppsøkte. Puh! Jeg var tilbake i et land som hadde religionsfrihet. Og jeg sa til Gud: «Takk for de menn og kvinner som har kjempet for at denne friheten skulle bli en realitet. Takk Gud, at de vant den for oss!»
Kort tid etterpå hadde jeg tre opplevelser som fikk meg til å tenke gjennom saken på nytt.
Opplevelse 1: Kunsteren
Jeg var på en kunstutstilling og sto foran et maleri med tittelen: «Skremt mann til hest». Kunsteren var til stede på utstillingen og jeg sa til ham: «Er det apostelen Paulus på vei til Damaskus du har malt?» Jeg trodde han ville bli glad for at jeg hadde skjønt hvem han hadde malt.
Men han virket skremt, så seg rundt og hvisket: «Det må du ikke snakke høyt om. Du vil vel ikke at jeg skal bli stemplet som en religiøs kunstner? Hvis det skulle bli kjent, ville jeg aldri mer få solgt et eneste maleri.»
Opplevelse 2: Presten
Senere snakket jeg med soknepresten i en stor kirke i byen der jeg bor. Menigheten hans hadde nettopp mottatt et stort pengebeløp fra Staten, og det skulle brukes til å pusse opp kirkebygningen. Han fortalte meg:«Vi skrev under på en avtale om at kirkebygningen skulle være åpen for alle mennesker, og for enhver religion. Dessuten måtte vi love å ikke å forsøke å omvende noen. Men det syntes vi var helt greit, for vi vil så gjerne være et senter for alle som bor i byen vår.»
Opplevelse 3: Statsministeren
Den samme uken så jeg et TV-intervju med statsminister Tony Blair angående Englands Irak-politikk. På slutten av intervjuet kastet intervjueren liksom tilfeldig inn følgende spørsmål: «Ber du sammen med president Bush?» Blair, som blir ansett for å være en overbevist kristen, ble forvirret og sa: «Hva mener du? Ber?» Frost svarte: «Jeg mener om du ber til Gud, slik de kristne gjør.» Statsminister Blair regnet åpenbart med at han ville miste støtte dersom han innrømmet at han ba. Derfor sa han bare kort: «Mr. Bush arbeider for fred på sin måte, og jeg arbeider for fred på min måte.»
Plutselig sto det klart for meg at det må kjempes for religiøs frihet, også i mitt eget land. Jeg trodde at jeg var trygg, siden vi har lover som skal sikre toleranse og religionsfrihet.
Men nei, både kunstneren og statsministeren mente tydeligvis at det å bekjenne sin kristne tro offentlig ville være det samme som å begå yrkesmessig selvmord.
Fordommer og frihet
Hvordan kan det ha seg at landet mitt plutselig var blitt så fullt av fordommer?
Og hva med presten som med åpne øyne sa fra seg retten til å evangelisere, uten å tenke på de langsiktige konsekvensene? Hvem var det som ba ham avstå fra å evangelisere? Og hvordan kunne han være så blind for konsekvensene av å gi avkall på denne friheten?
Det var en forfulgt kristen i Midtøsten som åpnet øynene mine, slik at jeg så at religionsfriheten alltid og over alt trenger å bli beskyttet.
«Frihet er noe skjørt,» sa hun. «Religiøs frihet er ikke det samme som at en har lover som skal beskytte den enkelte troende. Det er en myte som menneskerettighets-forkjemperne har kommet med. Nei, religiøs frihet blir ikke beskyttet av lover, men av en atmosfære som med respekt og åpenhet sørger for at loven blir fulgt på den rette måten. En tolerant lov kan for eksempel blir brukt både for og imot kristne. De kristne må derfor alltid kjempe for en åpen, positiv og tolerant atmosfære.»
Hun la til: «Jeg bryr meg ikke om hvilket land du bor i, for uansett bor du i en kultur som hater Kristus. Derfor har du en kamp å kjempe. Og enhver kristen – uansett hvor han eller henne befinner seg – kjemper den samme kampen, enten de bor i et såkalt kristent land eller ikke.»
Hun hadde rett. En atmosfære som er full av fordommer overfor kristne har – uten at vi har merket det – vokst fram i vår vestlige kultur, til og med i land som gjerne kaller seg kristne. Vi har en kamp å kjempe i vårt eget nærmiljø.
Takk, dere som tilhører den forfulgte kirke, for at dere har vekket meg opp, slik at jeg er blitt klar over denne kampen!