Håp i vanskelige tider

Hadde det ikke vært flott å vite litt mer om hvilke planer Gud har for den verden vi lever i?
 
Én ting kan vi imidlertid være sikre på: Verdenshistorien slik vi finner den i historiebøkene og i avisene må ikke forveksles med det Gud gjør i den usynlige verden.
 
Det er en som har sagt at «History is ”His story”» (Historien er fortellingen om Ham). Jeg forstår hva vedkommende mener, men disse to tingene er ikke sammenfallende. Hvorfor ville Kristus i så fall omtale Guds rikes vekst som «et mysterium»?
 
På underfullt vis, bak alt det vi kaller historie, og som vi hele tiden kan lese om – livet til kjente personer, vitenskapsmennenes oppdagelser og de ledende verdensmaktenes politikk i dag og tidligere – bygger Gud sitt Rike.
 
Det er grunnen til at det i det hele tatt finnes noe univers.
 
Men hva er Guds historie i motsetning til verdens historie? Hva holder han egentlig på med?
 
Vil den daglige dosen av krig, mord og ødeleggelse aldri ta slutt?
 
Vil jeg noen gang bli trygg på at det ligger noe bak alt dette?
 
Vi kan ikke se det klart, for Herren sier at «mine veier er høyere enn deres veier» (Jes 55, 9). Men vi kan se små glimt av det.
 
Disse glimtene gjorde de første kristne begeistret. Du kan høre gleden når Paulus skriver: «… han kunngjorde for oss sin viljes mysterium …» (Ef 1, 9).
 
De som blir forfulgt, får se flere glimt enn de fleste andre.

Kina

Jeg tenker på Kina. Avisoverskriftene fortalte i juni 1989 at det fant sted en stor massakre. Flere tusen unge mennesker ble meiet ned av den kinesiske hæren. Alle som skrev om dette, sørget over at utviklingen i demokratisk retning på denne måten døde. Det var forferdelig.
 
Men hva var det Gud gjorde bak alt dette?
 
Som et resultat av denne massakren begynte Kinas studenter å vende seg til Kristus for første gang i historien! Men det ble aldri nevnt i avisene. Det var ikke en del av historien. Men «His story» gikk videre.
 

Afghanistan

Jeg tenker på Afghanistan. Da Sovjet invaderte landet i 1980, ble hele verden rasende. Overskriftene fordømte i krasse ordelag denne handlingen, og med rette. Men jeg husker at jeg møtte en misjonær fra Kabul som sa: «Ja, det russerne gjorde, var forkastelig. Men faktum er at det var mye lettere å være kristen og dele de gode nyhetene mens russerne var her, enn det var den gang muslimene styrte.»
 
La meg nevne enda et viktig eksempel på hvordan Gud bygger sitt Rike, et eksempel som verden stort sett ikke oppdaget i det hele tatt.
 

Sudan

Jeg tenker på Sudan. På 1980-tallet var avisene fulle av rapporter om en fryktelig borgerkrig som isolerte Dinka-folket fra resten av verden. Det var forferdelig. Lidelsene var enorme. Men under alt dette førte Gud to millioner dinkaer inn i sitt Rike. I 1993 var 80 prosent av disse menneskene blitt kristne, og det i en stamme som historisk sett alltid hadde ytt stor motstand mot evangeliet.
 

Bak nyhetene

Legg merke til at alle disse historiene har foregått blant de forfulgte. Det virker som om de er bedre i stand til å forstå hva Gud gjør enn vi i vår del av verden. Det er derfor viktig å holde kontakt med dem, for de glimtene av den evige verden som disse lar meg få se, hindrer meg fra å bli fortvilet.
 
I 1989 var det ikke bare en massakre i Kina, men det kom også en vekkelse. I Afghanistan var det ikke bare en okkupasjon, men nye muligheter for misjonsvirksomhet. I Sudan foregikk det ikke bare en 20 år lang brutal krig som tok livet av to millioner mennesker, men også en vekkelse med skarer av nye troende som har reist seg midt iblant et folk som tidligere ikke kjente Jesus.
 
Derfor minner jeg meg selv om to tingene hver dag jeg åpner avisen. For det første må jeg ikke glemme at det vi leser der, ikke er det samme som historien om Guds Rike. Og for det andre at Gud er i stand til å vende tragiske hendelser til noe godt.
 
Det er håp – for Gud er alltid i virksomhet.