Forfulgte kristne viser oss at vi ikke trenger å være feilfrie for å tjene Gud.
Mens jeg bodde i Hong Kong, var det viktig for meg å spise middag sammen med mange av Åpne Dørers medarbeidere som kom fra hele verden. De gav noe av ferien sin for å få Bibler inn i Kina.
På reisene sine hendte det at de traff kjente ledere for huskirkene, som for eksempel pastor Samuel Lamb eller Wang Ming Dao.
Ved desserten kunne de fortelle, litt nølende fordi de var usikre på min reaksjon, at: ”Når sant skal sies ble jeg litt skuffet da jeg møtte den og den,” og så nevnte de navnet på den aktuelle, kjente “helgenen“.
De fortsatte med å si noe sånt som: ”Jeg trodde disse menneskene var spesielle åndskjemper, og det var de selvsagt, men samtidig var de fordomsfulle, eller uhøflige, eller de hadde andre trekk som jeg ikke hadde ventet å finne hos en slik sterk åndelig leder.”
Flere ble rystet da de gjorde denne oppdagelsen.
De gikk ut fra at forfulgte kristne er ”super-helgener”. Men det er ikke tilfelle. Det er svært uheldig å idealisere de forfulgte.
Vi går ut fra at en kristen som overlever 20 år i en stinkende fengselscelle, tilhører en annen åndelig kategori enn oss. De er selvsagt annerledes på den måten at de har gjort andre erfaringer enn oss, men det gjør dem ikke nødvendigvis mer åndelige.
De beholder ofte de ømme punktene og fordommene som finnes i kulturen deres.
J.C. Ryle har sagt det slik: ”Selv det beste mennesket er bare et menneske, i beste fall.”
Samuel Lamb
To vestlige kristne besøkte huskirkelederen i Canton -- Samuel Lamb. Han har tilbrakt over 20 år i fengsel på grunn av sin tro. Etter at han ble satt fri, har han bygget opp en huskirke som teller 1500 medlemmer, og han har nektet å stenge den, på tross av gjentatte trusler fra styresmaktene.
Men det var med forskrekkelse de hørte ham lære tilhørerne i kirken en rekke useriøse teorier om Jesu annet komme, og konkludere med å ”bevise” at Edens hage ligger i Kina.
Samuel Lamb holder hardnakket fast på sine tvilsomme teorier, på tross av vestlige læreres iherdige anstrengelser. Han er en stor mann – med stor uforstand på noen punkter.
Wang Ming Dao
Ved en annen anledning presenterte jeg en representant fra Billy Graham Association for Wang Ming Dao. Han var absolutt en av de mest markerte skikkelsene i den kinesiske kirkes turbulente 20. århundre. Han viste styrken i den kristne tro da han fortsatt priste Gud da han slapp ut etter 23 år i enecelle. Millioner av kristne i husmenighetene ble inspirert av hans vitnesbyrd.
Men Wang Ming Dao hadde også sine feil. Under møtet ble han rasende og nektet å treffe Billy Graham fordi han en gang hadde besøkt en kirke godkjent av myndighetene.
Etterpå uttalte representanten fra Billy Grahams organisasjon: ”Jeg hadde ikke ventet at han fremdeles skulle være så bitter over det som hendte for 40 år siden. Denne mannen vil ha hevn. Men sier ikke Skriften at hevnen høre meg til, sier Herren?”
Jo da, til og med Wang Ming Dao hadde sine feil. Han forble bitter til sin dødsdag. Han greide ikke i sitt hjerte å tilgi dem som hadde anklaget og fått ham i fengsel på falske premisser.
Li Tien En, en annen huskirkeleder, sa om ham at i gudstjenestene hans ”talte han utmerket om loven, men manglet noe når det gjaldt nåden.”
Dette er nokså vanlig i kinesiske huskirker. Gudstjenestene kan inneholde lange lister av ting som må gjøres for å oppnå Guds velbehag.
Denne tradisjonen stammer fra livet i en typisk kinesisk familie, hvor barna må gjøre seg fortjent til foreldrenes gunst, og så overføres denne skikken til forholdet til Gud.
For mange kinsesere er det vanskelig å forstå Guds omsorg og uforbeholdne kjærlighet.
Fikse ideer
Ved en annen anledning tok jeg med meg en kjent bibellærer for å treffe en som var leder i Lanzhou, i Gansu-provinsen. Den kinesiske lederen hadde opplevd at mer enn 50,000 mennesker hadde lært å kjenne Herren gjennom hans virksomhet i løpet av en 10 års periode.
Til vår forbløffelse lærte han følgende: ” Du kan bare komme til tro på søndager.” Han var opplært i troen av bestemoren sin, som trodde at Herren bare ville høre på en omvendelsesbønn på søndager.
Vi snakket sammen og argumenterte om dette, til han endelig kastet oss ut og ropte: ”Dere bare forakter min bestemor!”
Nå, to år senere, hører jeg at han har utvidet ”omvendelsesperioden” til også å gjelde lørdager.
Han er fremdeles en veldig god evangelist på tross av hindringene han har laget seg i læren om Guds nåde!
Poenget er dette: Selv om disse mennene hadde sine feil, utførte de Guds vilje med kraft.
De arbeidet i et land som har opplevd en kirkevekst fra under to millioner kristne i 1978 til over 60 millioner i dag – den største vekkelsen i kirkens historie.
Gud fortsetter å utøse sin Ånd selv om helgenene Hans ikke er fullkomne.
Er det noe de forfulgte kristne kan lære oss, er det at Gud virker gjennom oss på tross av at vi har ømme punkter, fordommer og er eksentriske. Hvis vi gir Ham oss selv, bruker Han oss slik som vi er.
Vi trenger ikke være feilfrie for å gjøre Guds vilje. Da ville ingen kunne tjene Herren