”Bibelen er ikke noen enkel bok å forstå,” sa min professor i Det nye testamente. Hvorfor ville vi ellers ha kjempet så mange verbale og fysiske kriger?”
Jeg husker at professoren ristet på hodet og sa bedrøvet: ”Noe av det tristeste i kirkehistorien må være det faktum at det var læren om Herrens nattverd som har ført kristne ut i størst fiendskap.”
Alle pastorer vet at det er vanskelig å forstå alt i Skriften. De strever med å lære seg gresk og hebraisk, bruker bibelordbok og konsulterer kommentarer, alt i håp om å kaste lys over nøkkelspørsmål som disse: Hvem skrev denne teksten og hva mente de med den? Hvem var det som først leste den, og hvordan forsto de den?
All god tolkning begynner med verktøyet som svarer på disse spørsmålene. Vi er opplært til å tro at slike verktøy finnes i lærde bøker, og de fleste pastorer studerer flittig bibelekspertenes verker.
Men det finnes et annet oversett ”verktøy” av høyeste viktighet som gir en nøkkel til Skriftens forståelse – den forfulgte kirke!
Den forfulgte kirke av i dag representerer det nærmeste vi kan komme de opprinnelige forfattere og lesere av Skriften. Mesteparten av Bibelen ble skrevet av forfulgte mennesker. Gjennom å ha fellesskap med dem får vi en unik innsikt i den opprinnelige forståelsen av Bibelteksten. Vi trenger deres hjelp, fordi det som er innlysende for en forfulgt, bibelsk kristen, ikke lenger er innlysende for oss. Vi bor på en måte i et helt annet univers. Vi trenger de forfulgte til å minne oss om hvordan livet var for de første kristne.
Der er tre viktige nøkler som dagens forfulgte kristne kan dele med hele den verdensvide kirke, og som mange av oss har altfor lite kjennskap til.
1) Forfulgte kristne har ingen fremtid
Å ha en fremtid er en luksus som de fleste forfulgte kristne ikke kan glede seg over, verken i den bibelske tid eller i dag. De ser ikke langt fremover. Det de leser og bruker, bruker de i øyeblikket. De behøver å høre fra Gud i dag, for i morgen må de kanskje gi sitt liv. De lever og handler med lite henblikk på konsekvensene.
Hvor forskjellig fra oss som forlanger undervisning om hvordan vi kan leve lenge i verden!
2) Forfulgte kristne har ingen del i samfunnet rundt dem
Vi lever i en verden der kristne var – og i noen tilfeller fremdeles er – privilegerte, der kristent språk og oppfatninger har formet vår historie, og der individuelle kristne kan inneha høye posisjoner. Vi er komfortable, veletablerte og fremgangsrike. Men bibelske, forfulgte kristne har alltid vært på utsiden av maktstrukturene. Peter kaller dem ”fremmede og utlendinger” (1 Pet 2,11). Skriften er skrevet for mennesker uten makt.
3) Forfulgte kristne lever i samfunn preget av religiøse ritualer
Dette er det som får dem inn i vanskeligheter – de tilber ikke ”keiseren”. Selv i ateistiske samfunn er forfulgte kristne i konflikt med myndighetene fordi de ikke tilber denne tidsalders ”guder”, enten det er Marx, Lenin, Mao eller Castro.
I Vesten lever vi i en verden der religionens rolle er definert som en privat sak. Det er ikke forventet at vi, lik våre bibelske forfulgte brødre, skal sverge troskap til statsguder eller andre guder.
På den måten setter de forfulgte oss i stand til, i en viss grad, å gjenvinne de ”opprinnelige øynene” til de første skribenter og lesere av Det nye testamente. Dette det kan gjøre stor forskjell mellom en korrekt eller ukorrekt lesning av Bibelen.
En lærerik opplevelse
Jeg husker en kjær pastor fra Vesten som prekte om Jesus som stiller stormen (Mark 4,35-41). Hele hans preken gikk ut på hvordan Jesus kunne stille den stormen som raser i våre liv. Han navnga stormer som ensomhet, bli misforstått, ydmyket og også forfølgelse. Og han sa: ”Jesus kan fri deg fra hver av disse stormene, slik han gjorde for disiplene på sin egen tid.”
Pastoren skulle til å fortsette da en gammel mann reiste seg. Han var fra Midt-Østen og hadde sett mye lidelse. Han sa vennlig og respektfullt: ”Min kjære bror, om du hadde vært forfulgt, ville du kjenne den primære meningen av denne teksten. Tekstens poeng er ikke at Jesus tok bort stormen, men at det ikke er noen grunn til å frykte stormen dersom Jesus er i båten.”
Alle stirret på ham i stillhet. Han tilføyde: ”Denne teksten er gitt oss som trøst i møte med stormen, å vite at Jesus er med oss i båten, så stormen ikke kan skade oss.”
Ikke mange satte pris på avbrytelsen. Men noen år senere, da jeg var på bibelseminaret og studerte denne teksten, så jeg verdien i hans innsikt. Markusevangeliet ble ikke skrevet til kristne som ble satt fri, men for å trøste dem som var døende. Det ble skrevet til de forfulgte kristne i Roma som møtte martyrdøden i hundrevis under keiser Nero. Hvordan ville de ha tolket dette skriftstedet? Sikkert ikke at slik at de forventet å bli satt fri fra løvenes gap. Det var ikke virkeligheten. De ble drept i Romas Coliseum. Men denne teksten ville like fult ha talt til dem – de ville vite at med Jesus ville stormen av død ikke skade dem.
Teksten selv gjør dette klart. Jesus er forbauset over at disiplene har så lite tro. De fatter bare ikke hvem han er. Om de gjorde det, ville de ikke frykte stormen. De forfulgte kristne forstod meningen i denne teksten bedre enn noen bibelforsker fordi de var forfulgt, og fordi det var dem teksten var skrevet for.
Hvilken fantastisk mulighet vi har. Når vi møter de forfulgte, blir vår egen Bibel klarere. De gir oss øyne til å forstå Skriftene, som opprinnelig var skrevet mer for folk som dem enn for folk som oss.
Selvfølgelig, de forfulgte er ikke et ufeilbarlig redskap for å forstå Skriften. Vi trenger fremdeles våre lærere, vår Bibelforskning, våre oppslagsverker. Men la oss ikke overse den verdifulle hjelpen fra de forfulgte til å forstå den hellige Skrift! De er nemlig mye nærmere knyttet til den bibelske verden og virkelighet enn det vi er.