Bibelsmugling til Krakow
Det var en varm, fuktig dag da jeg i 1982 ankom huset til min kontakt i Krakow, Polen. Selv om det ikke var mitt første besøk bak Jernteppet, var det første gang jeg ledet et team som brakte Bibler til en østeuropeisk menighet.
Jeg var temmelig nervøs.
Er dette rett sted? Ville vi være i stand til å forstå hverandre? Hva skulle vi gjøre om ingen var hjemme? Har noen spionert på oss? Jeg ble mer og mer urolig ettersom tankene strømmet på.
Teamet vårt hadde en enkel plan. Vi ville oppnå kontakt, finne ei tid vi kunne leverr Biblene på, foreta leveringen og dra fra byen. Det var både raskt og effektivt og ville i tillegg minske risikoen for våre kristne kontakter og oss selv.
Overraskende nok hadde vår kontakt en annen plan. Damen som tok imot oss, kikket mistenksomt på meg, men dro meg straks inn i huset etter at jeg hadde uttalt navnet hennes feil og avslørt meg sjøl som utlending. På meget dårlig engelsk fortalte hun at mannen, pastoren, ville ankomme seinere, men hun ville ringe en slektning som snakket flytende engelsk. I mellomtiden ville jeg kanskje ha litt mat? Jeg måtte jo være sulten?
Uten å vente på svar skyndte hun seg å lage mat mens jeg de neste 45 minuttene satt og smilte til forskjellige familiemedlemmer som ikke snakket engelsk. Til slutt ble et nydelig måltid bestående av kylling, ris og grønnsaker brakt inn. Jeg spiste mens resten av familien satt og så på.
Da den engelsk-talende pastoren ankom, avslørte jeg den supre planen vår og anbefalte at vi fikk et raskt overstått med leveringen av Bibler. Men han var ikke enig.
"Hvor er medarbeiderne dine?" spurte han.
"De venter i parken mens de sannsynligvis tenker på hva som skjer med meg," svarte jeg.
"Bring dem hit, de må være sultne!" kommanderte han.
Snart hadde mine medarbeidere fest på et nydelig kyllingmåltid mens jeg og resten av familien så på. Da de hadde spist ferdig, prøvde vi igjen å planlegge leveringen. Nok en gang ble vi avvist.
"Få tak i bilen og parker den i bakgården. Dere sover her i natt," sa vår nye venn.
"Vi vil ha det fint på en campingplass, og det vil ikke være så farlig for dere," svarte jeg, som om jeg gjorde familien en stor tjeneste. "Vi kan komme tilbake i morgen når det måtte passe."
"Dere kan sove her i natt," sa han bestemt.
"Men tror dere ikke det vil være bedre hvis..."
"Hent bilen, dere sover her i natt."
Noe forvirret, men med utsikt til å ligge i gode senger, gikk vi avsted for å hente bilen som var parkert et par kvartaler unna.
Vennlighet medfører risiko.
Resten av ettermiddagen benyttet vi til å losse de nesten 3.000 Biblene vi hadde brakt med oss. Men kvelden ble en enda større opplevelse. Mens vi satt i den fattigslige dagligstua til den generøse polske pastoren og hans familie, lo vi av mange språklige misforståelser, gråt på grunn av vanskelighetene de opplevde som kristne under et kommunistisk styre, og ba sammen på to språk.
Til slutt, mens vi dødstrøtte ble jaget i seng, kunne jeg ikke la være å spørre enda en gang: "Er det ikke farlig for dere å ha oss boende hos dere? Vi kan ennå dra til campingplassen."
På en ertende måte, på grunn av min engstelse, svarte pastoren: "Jo, det er farlig. Dere sover her i natt."
Da jeg godvillig gikk til sengs den natta, måtte jeg innse at bibelsk gjestfrihet medfører risiko. Å ta mer hensyn til andre enn seg selv kan være tilfredsstillende, men det kan også farlig, eller i det minste ubehagelig. Ville jeg være villig til å risikere min familie og framtida ved å vise godhet? (Rom 12,13)
Vennlighet medfører tro
Noen år seinere fant jeg meg selv sittende i kjøkkenet til en cubansk pastor i Havanna. Igjen var det tid for mat, og vår vennlige vert og kona hans plasserte et velfylt fat med ris og små kyllingbiter på et bord fra femtitallet. Det kunne ikke på noe vis kalles et flott måltid, men porsjonene var store nok til å få meg til å lure på om historiene jeg hadde hørt om rasjonering og sosialisme var sanne. Så da muligheten bød seg, sjekket jeg matlageret.
Det var fullstendig tomt.
Den cubanske familien hadde kokt resten av maten – alt de hadde – for vårt lille team. Og etter det jeg kunne se, hadde de gjort det med glede.
Det var da jeg forsto at bibelsk godhet også involverer tro. Sammen frambringer de glede. Den forfulgte kirke forstår dette. Vi i Vesten trenger å lære det.